Egypts sosiale opprør

Forventningspresset kan true et sårbart egyptisk demokrati etter valget til høsten


Det er ingen tvil om at Mubarak-regimet var forhatt. Meningsmålinger viser at 95 prosent støtter den såkalte 25.januar-revolusjonen som etter noen uker feide vekk Mubarak.

Sett med vestlige briller var opprøret retta mot den politiske undertrykkelsen. Ferske meningsmålinger, bl.a. fra USA-baserte International Republican Institute, viser at opprøret i enda større grad var retta mot økonomisk undertrykking. Der hvor 19 prosent svarer at de støtta eller deltok i protestbevegelsen på grunn av ”mangel på demokrati og politiske reformer”, svarer 64 prosent at de støtta eller deltok på grunn av ”lav levestandard og mangel på jobber”.

Da er det urovekkende at bare 9 prosent syns at levestandarden er blitt bedre det siste året, mens 60 prosent at den er blitt dårligere. Og det som uroer folk mest:10 prosent syns at sikkerheten er blitt bedre, 77 prosent at den har blitt verre. Også andre undersøkelser viser at det er stigende misnøye med helsetjenestene, boligforholda og mangelen på jobber.


Det er lett å skjønne at sånn må det være i et land der femteparten av befolkningen må greie seg med en inntekt på to dollar dagen eller mindre, og der neste femtepart ikke tjener stort mer. Og i et land der tekstilarbeiderne bare tjener halvparten av hva tekstilarbeidere tjener i Tunisia og en tredjedel av hva de tjener i Marokko og Tyrkia.

Økonomien havna i fritt fall fra januar av. Bankene var stengt i flere uker, og det var streiker rundt omkring i landet. I mars var turistinntektene nede på en tredjedel av det vanlige. Det investeres mindre enn før, særlig fra utlandet. Suez-kanalen er det eneste som gir solide inntekter.

Det er derfor fare for at arbeidsløsheten vil øke kraftig. Egypt har de siste åra hatt en vekst på 5-7 prosent uten at arbeidsløsheten er gått vesentlig ned. Det øker problemene at noen hundretusen arbeidsutvandrere til Libya har reist hjem til Egypt de siste ukene

Men optimismen på egne vegne er stor. 80 prosent regner med at familiens finansielle situasjon vil bli bedre om et år, bare 13 prosent at den blir verre. Det gjør det ikke lett å tilfredsstille forventningene for den regjeringen som skal ta over ansvaret etter valget til høsten.


Militærrådet har satt inn en midlertidig regjering med store indre motsetninger. Den starta med å godkjenne at alle statsansatte skulle få en lønnsøkning på 15 prosent. Det var noe av det siste Mubarak rakk å foreslå før han trakk seg som president, antakelig for å roe ned stemningen.

Offentlige pensjoner er også økt, og 450.000 kontraktarbeidere har fått fast jobb. Ei minstelønn på 700 egyptiske pund i måneden er innført, for øyeblikket rundt 640 norske kroner. Det er få som vil få lønna økt av ei slik minstelønn, men den skal etter planen økes.

Subsidiepolitikken til Mubarak skal også videreføres. Bensinsubsidiene veier tyngst og har elendig sosial profil. Ifølge Economist subsidieres en bensinslukende privatbil med 150 pund hver gang den kjører fra Kairo til Alexandria. Det svarer til ei ukelønn for en som jobber for den nylig innførte minstelønna.

Brød er også subsidiert. Ulempen er at subsidiene havner hos mellommenn på veien fram til dem som trenger subsidiene mest, de fattigste på landsbygda.

På verdensmarkedet har prisene på olje og matvarer steget – til dels kraftig – i det siste. Den nye regjeringen har økt bensinsubsidiene med en fjerdedel, og de legger beslag på så mye som åtte prosent av nasjonalproduktet til Egypt. Brødsubsidiene krever to prosent.

De samlede subsidiene koster nå tre ganger så mye som hele den offentlige utdanningssektoren. Til gjengjeld er den elendig utstyrt, også i sammenlikning med de fleste araberstatene. Regjeringen planlegger å øke bevilgningene til skole og helse med 20 prosent neste år.

Alt dette øker statsutgiftene betydelig. Da blir det et problem at det er gjort lite for å øke inntektene til staten. Mubarak planla å innføre en eiendomsskatt. Den er lagt på is av den nye regjeringen – etter press fra store jordeiere. Et forslag om å skattlegge aksjeutbytte er også trukket.

Derimot er terskelen for å betale skatt økt. Det bedrer den sosiale profilen på statsbudsjettet, men ikke balansen mellom utgifter og inntekter. Budsjettet legger opp til utgifter på over 86 milliarder dollar og inntekter på 50 milliarder.

Dette betyr at den regjeringen som overtar etter valget til høsten kan få en umulig oppgave. Det er den som etter hvert må få til en bedre budsjettbalanse, og da ligger upopulære tiltak lett for hand. Dermed kan det nye demokratiet komme i vanry.


Mye avhenger av utviklingen på arbeidsplassene. Der utfordrer nye, uavhengige fagforeninger den tidligere statskontrollerte fagbevegelsen ETUF (Egyptian Trade Union Federation). Det dukker opp 10-12 nye foreninger hver måned. De samler seg i EITUF (Egyptian Independent Trade Union Federation).

ETUF var under Mubarak i praksis del av statsapparatet med oppgave å holde ro i arbeidslivet. Generalsekretæren til ETUF tar i så det holder om de nye uavhengige fagforeningene: De er ”kontrarevolusjonære” og en ”sionistkonspirasjon”.

Men det er ikke sikkert at kjeftbruk hjelper. Den nye regjeringen har gitt sterk støtte til de uavhengige fagforeningene i EITUF. Det har ført til at ILO har tatt Egypt ut av sin svarteliste over land som hindrer faglig organisasjonsfrihet.

Begge fagbevegelsene stilte naturligvis opp på den årlige ILO-konferansen for to uker sia, ETUF med status som offisiell deltaker. Midt under talen fra ETUF, ropte lederen for EITUF, Kamal Abbas, fra salen at ETUF ikke lenger hadde noen rett til å representere arbeiderne i Egypt: ”Enough you killers! Dere forsvarte korrupsjonen, undertrykkelsen og tyranniet til Mubaraks regime.”

Antakelig var det siste gang ETUF representerte egyptiske fagforeninger på et ILO-møte.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juni 2011)