Er Tyskland krisefri?

Også i Tyskland rammer kriseløsningene dem som tåler det minst


Tyskland framstilles som det store unntaket, ja glansnummeret i dagens kriserammede Europa. Økonomien er i vekst, arbeidsløsheten går ned, eksporten går så det suser. Tyskland er eneste EU-land trygt ute av krisa, er meldinga som spres i alle kanaler.

Ikke bare det: Tyskland er også den gode samaritaner som hjelper slektninger i nød, i Hellas, Irland, Portugal, om nødvendig også i Spania og Italia. Dobbeltbudskapet er likevel tydelig: Det er ikke fordi sør-europeerne fortjener hjelp, men fordi tyske banker har lånt dem så mye penger at stater som Hellas ikke må gå konkurs.

Men det er ikke gull alt som glitrer. For hvilken krise er Tyskland ute av? Eller krassere: Hvilke tyskere er ute av hvilken krise?

2 millioner tyskere tjener fortsatt mindre enn 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 7 millioner tyskere har hatt det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (3100 kroner med dagens kurs). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige.

Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viste at det i liten grad skjedde, heller ikke før krisa. .

Det er ikke bare sånn at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavlønte har sunket etter 2004, samtidig som lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet.

Mange fagforeninger har lenge før krisa gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn. I flere år ble lønnsutviklingen langt lavere enn de sentrale lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen har lenge vært negativ i Tyskland!


Overalt i Europa har fagbevegelsen vært på defensiven – lenge før finanskrisa slo til. Privatisering og fristilte markeder førte til at bedrifter med tariffavtaler i stigende grad kom under press fra konkurrenter som drev uten avtale.

Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen i stor grad har prega utviklingen i arbeidslivet. Tyskland er idag – sammen med Storbritannia, men ti år etter - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.

Fagbevegelsen i Tyskland har lenge stått overfor en dobbel utfordring: Avtaledekningen går ned år for år, og de reelle forhandlingene med arbeidsgiverne skjer stadig mer på arbeidsplassnivå.

I 2009 hadde 4 av 10 lønnstakere jobb på en arbeidsplass uten tariffavtale. Ti år før var det 3 av 10. I tillegg er det åpna adgang til å forhandle seg “vekk” fra tariffavtalen ved forhandlinger på arbeidsplassen. I 2010 var det sånn på 6 av 10 arbeidsplasser.

Dette har ført til en kraftig desentralisering av lønnsdannelsen i Tyskland – og samtidig til at fagbevegelsen svekkes. Kampen for lønn og arbeidsvilkår må i stigende grad tas på den enkelte arbeidsplass. Det er der arbeidstakerne vanligvis står svakest.

Kollektivt fastlagte standarder på bransjenivå reforhandles lokalt, og hovedtendensen er at de svekkes år for år. Slik var det også før finanskrisa, men krisa har gjort det verre å stå imot.

Ett lyspunkt er det likevel. I alle fagforbund er det ny oppmerksomhet om å bygge organisasjonen nedafra. Det er der kampviljen og grunnlaget for motstand må festnes. Men i dagens situasjon er det å slåss i motbakke. Til nå har det gått mer nedover enn oppover for tysk fagbevegelse.


I denne situasjonen er det fristende å ty til staten. Det fins ingen offentlig minstelønn i Tyskland, men tariffavtaler kan allmenngjøres slik at de gjelder alle som jobber innafor tariffområdet. Det er få allmenngjorte tariffavtaler. De viktigste er avtalene for byggebransjen, renovasjon og for reinhold.

Fagevegelsen har lenge stilt krav om at flere bransjeavtaler må allmenngjøres. Den veien har vist seg tung å nå fram på. De siste åra har kravet om en offentlig fastlagt minstelønn derfor vært det store kampkravet. DGB, Tysklands LO, krever ei lovbestemt minstelønn på 8,50 euro timen, 65-66 kroner med dagens kurs. Det er ikke all verden, heller ikke i Tyskland.


Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder.

Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Frankrike med 10 prosent og i Storbritannia med 26 prosent.

Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet. Det er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene i andre land som har holdt veksten oppe i Tyskland.


Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og er nå på samme nivå som før finanskrisa. Men det skyldes at heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte.

Men krisa er ikke over i Tyskland heller. Også i Tyskland ble milliarder av euro pumpa inn i bankene for å holde dem skadesløse. Nå må statsgjelda ned.

Regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og også i Tyskland rammer det mest dem som tåler det minst. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og til dem som tar imot sosialhjelp.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. juli 2011.)