Åtte år for å streike!

- Når den svarte hanen har gale. Då ligg natta mørk over jorda (Geirr Lystrup)


Åtte år i fengsel for å streike – eller kanskje for å demonstrere i forbindelse med en streik – hva slags samfunn ender det med?

I forrige uke gikk det ut pressmeldinger om at åtte spanske fagorganiserte skal i fengsel i åtte år fordi de i forbindelse med en generalstreik demonstrerte utafor Airbus-fabrikken i Getafe, en bydel i Madrid, i september 2010.

Ut fra meldingene framgår det ikke klart om de åtte åra er påstanden fra aktor, eller om dommen er falt. Men rettssaken har dratt ut i årevis, så det har vært god tid til å tenke seg om.

Begge de to store fagbevegelsene i Spania, UGTY og CC OO, har sendt ut sine fordømmelser, og det strømmer inn med støtteerklæringer til de åtte fra alle kanter av Europa


Når hver fjerde spanjol går uten arbeid i stadig lengre tid, endrer hele samfunnet seg både økonomisk, politisk og sosialt. Det som samfunnsforskere over hele Europa har begynt å kalle «prekære» jobber, jobber uten trygg ansettelse og med arbeidsvilkår utafor alt som lov og avtaleverk skulle ha verna om, er i Spania de eneste jobbene en kan håpe å få.

Når dette i tillegg utvikler seg i et samfunn der korrupsjon har blitt sentral del av samfunnsstrukturen både sentralt og lokalt, forsvinner all tillit til politikere og myndigheter.


Flere enn før trenger sosiale sikkerhetsnett når de kastes ut av arbeidslivet og når offentlige tjenester svekkes og reduseres i omfang. Verken venstreregjeringen til Zapatero fra 2004-2011 eller den nåværende høyreregjeringen til Rajoy har lagt fram noen troverdige svar på den sosiale fortvilelsen. ”En generell atmosfære av håpløshet, framtidsfrykt og fortvilelse dominerer landet” - det var konklusjonen til fire spanske samfunnsforskere alt i 2011.

Vendepunktet kom 15. mai 2011, og det kom i gatene. Rasende demonstranter hadde det vært lenge. Men det var da den individuelle misnøyen ble forvandla til kollektiv handling. Det skjedde spontant og uventa, og tok form av symbolsk okkupasjon av offentlige plasser og bygninger.

Seinere er også andre virkemidler tatt i bruk, som ulike former for sivil ulydighet og sultestreik. Fagforeninger i Andalucia har f.eks. storma to kjøpesentre og «eksproprierte» mat som de fordelte til arbeidsløse.

Denne nye folkelige entusiasmen utfordrer det politiske Spania på to måter:
- Den rammer det grepet de to maktbærende partiene, høyrepartiet PP og det «sosialistiske arbeiderpartiet» PSOE, har hatt over spanske velgere.
- Den utløser stadig sterkere krav om regionalt sjølstyre, ikke bare fra Catalonia, Baskerland og Galicia, men også fra flere andre regioner.


Det første slagordet var: «Vi er ikke varer i hendene på politikere og banksjefer.» Etter hvert har protestbevegelsen utvikla en samfunnskritikk som går langt utover de konkrete protestene. ”Indignados” raser mot den ansiktsløse makten til elitene, ”Democracis real ya” vil ha et demokrati de kan tro på, ”Jóvenes sin futuro” reagerer på et hensynsløst samfunn uten plass for ungdom.

Og viktigst: stadig nye kollektive reaksjonsformer oppstår, som «Bevegelsen av gjeldsofre», og de mange sektorprotestene i form av «tidevanns-bevegelser». De tar i bruk farger for å vise mangfoldet –og for å understreke at de samtidig er deler av samme protestspektrum. Grønn står for utdanning, hvit for helse, oransje for sosialsektoren, rød for pensjonister.


Denne mangfoldige protestbevegelsen har i all hovedsak vært ikke-voldelig. Men det fins både provokatører og smågrupper som det kan bli bilder av i media. Dermed slår regjeringen tilbake. Den bruker voldsinnslagene som grunn til å kriminalisere masseprotestene.

Det siste er den loven som definerer 55 konkrete handlinger som ulovlige, og som kan føre til bøter på millioner av kroner. (Omtalt forrige lørdag i Klassekampen)


Borgerkrigen i 1936-39 og det langvarige terrorregimet til Franco har grunnfesta det som kalles «de to Spania». Det lyder klossete på norsk, men det fins et svart Spania og et rødt - med lite samband på tvers.

Borgerkriger utløser og befester motsetninger som varer lenge. Under borgerkrigen var det kraftige innslag både av rød og svart terror. Den svarte terroren var langt mer omfattende og systematisk enn den røde, men ethvert konkret eksempel bekrefter frykten og hatet mot den andre sida.

Etter andre verdenskrig, og etter at Franco fra 1947 følte seg trygg nok på at det internasjonale samfunnet ville lukke øynene, fortsatte henrettelsene av motstanderne fra borgerkrigen. Det fins ingen åpne arkiver som kan fortelle hvor mange.

De falne på Franco-sida fikk sine begravelser og iøynefallende minnesmerker. De som døde på grunn av Franco, har helt til det siste vært «ukjente falne». Ifølge Amnesty International ligger det 114.266 drepte uidentifisert i massegraver.

Etter at Franco døde i 1975, ble regimet hans avvikla i ly av en «stillhetspakt» som også kommunistpartiet var med på. Pakten innebar at ingen skulle dømmes for overgrep – verken fra den svarte eller fra den røde sida. Begrunnelsen var at det var en forutsetning for at overgangen til demokrati skulle gå mest mulig smertefritt.

Høyrepartiet Partido Popular (PP) er ingen direkte etterfølger etter falangistmiljøene fra Franco-tida. Men Rajoy-regjeringen tviholder på «nøytraliteten» til stillhetspakten, den som i praksis legger like stort ansvar for borgerkrigen på begge parter.

Krisa forsterker denne todelinga av det spanske samfunnet, og krisepolitikken drar Spania enda kraftigere i en slik retning. Rajoy-regjeringa spiller et høyt spill når den stadig steilere utfordrer både den demokratiske entusiasmen fra grasrotprotestene og sjølstyrekravet fra katalonere og baskere. Og et enda høyere spill når den utvikler en styringsterror av samme slag som Franco-regimet bygde på.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. mars 2014)