Majdan sett fra venstre

Majdan er et arabisk ord for en åpen plass. Fra nå av betyr det en plass med direkte demokrati.


Jeg møtte Ilja Budraitskis i Moskva for tolv år sia. 21-åringen var allerede herda av intriger og maktkamper mellom de mange smågruppene til venstre for all samfunnsutvikling i Jeltsins og Putins og oligarkenes Russland. Hard som flint var han i alt han sa – både om andre og om seg sjøl.

Ilja ville absolutt bli med for å høre hva jeg hadde å fortelle russiske studenter på et Europastudium om makt- og samarbeidsforhold i den norske kapitalismen. Da vi skiltes, sa han: - Dere har kanskje klart å temme kapitalismen i Norge, men er blitt tamme sjøl. Derfor kommer dere bare halvveis ut av kapitalismen. Vi lever omgitt av en så vill kapitalisme, at vi kan komme helt ut av den hvis vi ikke lar oss temme.

Jeg skulle gjerne ha møtt Ilja igjen nå tolv år etter, særlig fordi jeg har lest hva han forteller om erfaringene sine fra noen uker i Kiev i et intervju som har gått verden rundt fra nettsted til nettsted på den globale venstresida. Her er de viktigste delene av fortellingen hans:

- De titusener som strømte til Majdan, holdt plassen okkupert i mer enn to måneder og slo tilbake alle forsøk fra politiet på å drive dem vekk. De bygde opptil fire meter høye barrikader og sjølorganiserte seg med mat, varme klær og førstehjelp.

Plassen måtte forsvares døgnet rundt, men demonstrantene var egentlig ikke redde. Mange gikk rundt med køller og hjelmer - og fikk de se en purk noenlunde aleine, slo de til. Derfor var det ikke noe politi å se i de fleste gatene rundt Majdan.

De best organiserte kom fra ytterste høyre. Det var grupper med militær disiplin. Noen var erfarne slåsskjemper fra de tøffeste fanmiljøene til fotballklubben Dynamo Kiev. De andre demonstrantene så stort sett positivt på disse slåsskjempene. Ikke fordi de støtta dem ideologisk, men fordi de slo tilbake så effektivt mot politiet.

Protestene på Majdan retta seg mot regjeringen til Janukovitsj, mot korrupsjonen og den sosiale elendigheten – og mot oligarkene. Oligarkene har ikke bare makt over økonomien og samfunnsutviklingen, men de eier også alle partiene som de fikk inn i parlamentet – og alle de store TV-selskapene

Ukrainsk nasjonalisme dominerte stemningen på Majdan. Det har sammenheng med at Ukraina ble grunnlagt som en uavhengig stat først da Sovjetunionen brøt sammen i 1991. Nasjonalismen er populær fordi folk opplever landet sitt som en tidligere koloni.

I vest støtter 99 prosent protestene. Folk dro med buss til Kiev for å støtte Majdan. De vil ikke bli kontrollert av Russland og ville slåss mot Janukovitsj som de mente ville gjøre Ukraina til en russisk koloni igjen.

Også i øst ville de fleste ha stemt mot en union med Russland. Når folk opplever at gassleveransene kuttes, kan de ikke bebreides for å ha liten tillit til Putin.

For tida har denne nasjonalismen brodd mot venstre. Det er fordi det ukrainske kommunistpartiet har oppført seg så katastrofalt. Det oppførte seg som del av regimet til Janukovitsj. Uten kommunistenes stemmer ville det ikke blitt flertall for de lovene som ga politiet lov til å knuse demonstrasjonene med makt.


Ideologien til det ytterste høyre er fascistisk, og de prøver å få et hegemoni over protestbevegelsen. Men til nå har det ikke lykkes fordi kjernen i bevegelsen ikke har noe med fascisme å gjøre.

Fascismen vokste fram i mellomkrigstida som et svar på en militant og revolusjonær arbeiderbevegelse i land som Tyskland og Italia. I dag fins det verken en revolusjonær arbeiderbevegelse eller noen fascistisk bevegelse. På Majdan er det vidt forskjellige undertrykte grupper som slåss: arbeidere, arbeidsløse, fattige, studenter.

Protestbevegelsen er et produkt av det etter-sovjetiske samfunnet der klassebevissthet og protest er nesten utsletta. Det betyr at når protestbevegelser først oppstår, kan de være ekstremt sammensatte, og de kan endre seg fort ideologisk – både til venstre og til høyre.

Mange ukrainere lever i den illusjonen at EU kan føre Ukraina til velstand, frihet og demokrati. Men se på Romania og Bulgaria! Inntektene har ikke økt, bare prisene. Ungdommen drar vestover for å finne seg arbeid. Der jobber de for de laveste lønningene - og blir brukt til å tvinge lønningene ned også for dem som bor der i vest.

Venstresida har helt fra starten hatt et blanda og ambivalent forhold til protestbevegelsen. Noen hevder at den er styrt fra utlandet og av det ytterste høyre. De holdt seg unna Majdan. Andre deltok og forsøkte å skyve det politiske terrenget til venstre. Men de var for få. Det ytterste høyre går løs på venstreaktivistene, tar fra dem løpesedler og faner og banker dem opp.

De som har stått fram som opposisjonsledere, er også tett knytta til oligark-nettverk. Eliten i samfunnet prøver alltid å misbruke massebevegelser til egen fordel. Men hvis vi i Øst-Europa skal vente på en bevegelse som er fri for enhver innflytelse fra kapitalen, venter vi forgjeves. Alle protestbevegelser avspeiler motsetningene i det samfunnet vi lever i.

Vi har en sterk nasjonalisme og ekstremt mektige oligarker på den ene sida - og ingen tradisjon for sjøl-organisering og klassebevissthet på den andre.

Men skal venstresida fordømme protestbevegelsen fordi den er for vanskelig å jobbe i for oss? Skulle vi dra hjem fordi demonstrantene på Majdan vifta med det ukrainske flagget og sang nasjonalsangen?

Sier du på Maidan at du er marxist, risikerer du å bli banka opp. Men folk som kjemper, endrer seg enormt raskt politisk. Flertallet på Majdan vil organisere seg. De vil ha direkte demokrati og ingen forhandlinger bak lukkede dører. Det er for disse ideene de har slåss mot politiet – i en kamp der noen av kampfellene ble drept.

Det er på Majdan venstresida må være. Det er uansvarlig å trekke seg unna. Da overlater vi folket til den høyresida som vi hater så intenst.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. mars 2014)