Kapitalflyt som tabu

Er vi dømt til finanskriser hvis kapitalflyten blir hellig?

Vi har vært her før. 1929 er årstallet som satte djupe spor etter seg her i landet. I Asia, Russland og Argentina slo siste valuta- og finanskrise brutalt inn bare for ti år sia.

Den såkalte Asia-krisa tvang Verdensbanken og IMF til å innrømme at kontroll med kapitalbevegelser i hvert fall kunne vurderes, og UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et oppgjør med den frie kapitalflyten.

Stortinget diskuterer hver høst hvor mye penger det er forsvarlig å slippe løs blant kommuner og forbrukere. Debatten dreier seg om noen få milliarder opp eller ned. Samtidig kan private kredittgivere øke utlånene sine med titalls milliarder kroner når det er penger å tjene på det – fordi det ikke er mulig for Finansdepartementet å styre det samlede utlånet. Den styringa forsvant da det ble fritt fram å flytte penger over grensene våre for tjue år sia.

Den samlede pengemengden lar seg ikke styre lenger når penger skal flyte så fritt som i EU og EØS – eller som Verdensbanken og IMF har prøvd å presse i gjennom i land etter land .


En offentlig regulering av lånemengden i samfunnet forutsetter at vi kan regulere valutastrømmene over grensene våre. Kredittregulering og valutaregulering henger derfor nøye sammen.

Hvis vi innfører begrensninger og klare rammer for de frie kapitalbevegelsene over grensene våre, vil mye endre seg. Det kan hindre kapitalflukt og gi bedre muligheter for en mer rettferdig fordeling av skattene på arbeidsinntekter og arbeidsfrie inntekter. Det kan gi langt bedre muligheter for å dempe konjunktursvingninger og holde en stabilt høy sysselsetting. Det kan også hindre at de med mest penger å plassere, kjøper seg pensjoner og sosialforsikringer utenlands og undergraver oppslutningen om de offentlige pensjons- og trygdeordningene.


Men er det mulig med slik kapitalkontroll i dag? Svaret var ja – i følge UNCTAD, IMF og Verdensbanken den gang finanskrisa slo til for ti år sia. Det de var uenige om, var hvor lurt det er - og i hvilket omfang kapitalkontrollen bør settes inn.

Valuta- og finanskrisene i 1998 førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").

Rapporten fastslår at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".

Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".


UNCTAD-rapporten viser til en serie med eksempler på bruk av kapitalkontroll også fra det nyliberale 1990-tallet. Kapitalkontroll innføres, i følge UNCTAD, av to hovedgrunner: som ledd i overordna økonomistyring på kort sikt og for å oppnå langsiktige utviklingsmål. Kontrollen kan ta mange former og rettes mot ulike typer pengeflyt. UNCTAD-rapporten går i detalj inn på hva slags kapitalkontroll som praktiseres rundt om i verden.


Kontroll med penger inn: Kontroll med pengebevegelser inn i landet kan skje ved konsesjonsordninger, ved å sette tak på hvor store eierandeler utlendinger kan ha i innenlandske firma av ulike slag, ved at salg av verdipapirer til utlandet forutsetter offentlig godkjenning, og ved å ha ulike regler for innenlandske og utenlandske firma.

Utenlandske pengeplasseringer kan skattlegges særskilt eller begrenses ved at det lages egne regler for utenlandske investorer. Det kan settes tak for hva utlendinger kan kjøpe av obligasjoner, enten de utstedes av det offentlige eller av private selskap. Banker kan forbys å betale rente på innskudd fra utlandet, eller til og med pålegges å kreve betaling i form av en kommisjon på slike innskudd. Det kan legges avgift på utenlandslån, eller kreves at en del av utenlandslånet deponeres i sentralbanken. Alt slikt forbys riktig nok i EØS, men de fleste land i verden er ikke med der.


Kontroll med kapitalflukt: Kontroll med pengeflyt ut av landet kan rette seg både mot direkte-investeringer og mot kjøp av verdipapir i utlandet. Det kan legges begrensninger på muligheten til å føre profitt ut av landet, f.eks. ved å kreve at profitten blir stående innenlands et bestemt tidsrom.

Det kan legges begrensinger på hvor store aksjeposter innenlandske borgere, firma og investeringsfond kan sitte med i utlandet. Det kan også brukes et to-kurs-system ved kjøp av valuta slik at den ugunstige kursen brukes ved de pengebevegelsene som en ønsker å begrense.


Lista til UNCTAD er lang - og kan leses på to måter: som oversikt over hva slags kapitalkontroll som faktisk brukes rundt om på kloden - og som ei liste over hvilke virkemidler Norge har sagt fra seg retten til å bruke gjennom medlemskapet i EØS.

UNCTAD-rapporten viser at moderne betalingsteknologi ikke bare åpner for den svimlende pengeflyten over grensene. Teknologien gir også muligheter for oversikt og kontroll - hvis den politiske viljen er til stede.


UNCTADs konklusjon var klar: Regjeringer må fortsatt ha rett til å kontrollere kapitaltransaksjoner etter egen vurdering.

Året etter var også Verdensbanken og IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. I årsrapporten fra Verdensbanken, World Development Review, for 1999 gikk erkjennelsen i samme retning: "Det har vært en fundamental endring i holdningene til kortsiktige kapitalbevegelser og denne formen for inngrep …”

Skal vi kanskje begynne å pirke ved ett av EØS-avtalens tyngste tabuer?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. oktober 2008)