Når Jemen slår Norge

Verdensbanken: Det blir færre fattige hvis arbeidstakere fratas rettigheter..

Når Verdensbanken avgjør hvilke land som skal innvilges lån, bygger den i stor grad på bankens egne ”Doing Business”-rapporter. De så første gang dagens lys i 2003 og er – i følge Verdensbanken – den av bankens publikasjoner som trykkes i størst opplag. 2008-utgaven tar for seg 178 land.

Hensikten med ”Doing Business”-rapportene er å fortelle hvor det er enklest å drive næringsvirksomhet, og en del av ”Doing Business”-kriteriene er vettuge nok. Men når det gjelder forholdene i arbeidslivet, er budskapet: det er bedre jo enklere ansettelser og oppsigelser kan foregå.

Land defineres som investeringsfiendtlige
- hvis de har regler for maksimal arbeidstid,
- hvis deltidsarbeidere har fulle sosiale rettigheter,
- hvis oppsigelser skal varsles - og hvis det fins regelverk for hvordan oppsigelser skal skje,
- hvis de har regler for hvem som skal gå først eller sist ved oppsigelser,
- hvis arbeidsgivere må bidra økonomisk ved arbeidsulykker,
- hvis arbeidsgivere må bidra til å finansiere sjukeforsikring, fødselspermisjoner og pensjonsordninger for sine ansatte,
- hvis tariffavtaler forhandles nasjonalt eller bransjevis og ikke på bedriftsnivå.

Land er også investeringsfiendtlige hvis de har ei minstelønn som er mer enn en fjerdedel av verdiskapningen per ansatt. Det vil i mange land bety ei lønn under Verdensbankens egen grense for ekstrem fattigdom på 1 dollar dagen.

Land rykker opp på ”Doing-Business”-skalaen ved å svekke rettighetene for de ansatte. Saudi Arabia kommer høyt opp fordi det der er fritt fram for arbeidsgivere både ved ansettelser og oppsigelser. Fagforeninger er forbudt, og kvinner kan bare jobbe i bestemte yrker. Sør-Afrika kommer derimot dårlig ut fordi landet har regler som diskriminerer hvite både ved ansettelser og oppsigelser.

Arbeidslivsindeksen til ”Doing Business” bygger på at enhver regulering av arbeidslivet bare fører med seg ulemper og ingen fordeler. En kunne flire av slike indekser dersom de ikke hadde så store virkninger. Både Verdensbanken og IMF, Det internasjonale valutafondet, bruker dem i praksis når de skal avgjøre hvilke land som skal gis hvilke lån på hvilke vilkår.


I 2008-utgaven er Georgia satt på topp fordi landet har den mest ”fleksible reguleringen” av arbeidslivet i hele verden. En ny lov for arbeidslivet gir arbeidsgiverne rett til å si opp ansatte uten begrunnelse og gir arbeidsgiverne full styringsrett over arbeidsforhold som de før måtte forhandle med de ansatte om. Loven fastslår at en fagforening bare kan godkjennes hvis den har over 100 medlemmer på en arbeidsplass, at ingen streik kan vare mer enn 90 dager, og at fagforeninger kan forbys hvis de ”oppmuntrer til sosial konflikt”.

I følge 2007-utgaven til ”Doing Business” skulle den nye loven ”hjelpe arbeidere til å finne seg bedre jobber” og dermed til økonomisk vekst. Men siden 2006 har tallet både på arbeidsløse og på fattige økt i Georgia.


Georgia er bare ett av mange land der arbeidslivsindeksen til ”Doing Business” er brukt til ”å fremme - og til å rose - de land som gjennomfører vidtrekkende avregulering av arbeidslivet – helt uten hensyn til virkningen på fattigdomsutviklingen, sysselsettingen, lønningene, arbeidsforholdene og respekten for ansattes grunnleggende rettigheter”. Det hevder ITUC/Global Unions, den verdensomspennende sammenslutningen av nasjonale fagbevegelser og internasjonale bransjeforbund.

Andre suksesshistorier finner ”Doing Business 2008” i Afghanistan, Belarus, Colombia, Eritrea, Haiti, Saudi-Arabia og Usbekistan. Alle ligger godt foran de fleste land i Vest-Europa. Norge ligger for eksempel bak land som Armenia, Mongolia og Jemen.


Hovedbudskapet til Verdensbanken er at det ikke bare blir flere som vil investere i et land hvis ansatte har få rettigheter. Det vil også føre til raskere vekst og mindre fattigdom.

Dette budskapet styrer også mye av virksomheten både til Verdensbanken og IMF. En oversikt utgitt av ITUC/Global Unions trekker fram ferske eksempler fra 16 land på hvordan Verdensbanken og IMF har lagt ”Doing Business”- indeksen til grunn for å kreve avregulering av arbeidslivet som vilkår for lån og annen støtte

Slik svekker Verdensbanken og IMF lovgivningen for arbeidslivet i mange land rundt om i verden. De indirekte virkningene er også opplagte. Når Verdensbanken og IMF stiller krav som uttrykkelig er basert på ”Doing Business”- indeksen, styrker det de arbeidsgiverne som ser seg tjent med avmektige ansatte.


Verdensbanken hevder at den støtter det arbeidet som ILO gjør for å sikre arbeidstakere over hele kloden mot vilkårlig behandling og overgrep. Samtidig legger den til grunn en arbeidslivsindeks der land som undergraver innsatsen til ILO, kommer best ut.

Mens ILO kritiserer Kina for at det bare fins statskontrollerte fagforeninger, Colombia for drapene på dusinvis av fagorganiserte hvert år, Saudi-Arabia for totalforbudet mot fagforeninger, så kommer Kina, Colombia og Saudi-Arabia svært godt ut på arbeidslivsindeksen til ”Doing Business 2008”.


Verdensbanken har ifølge ITUC/Global Unions aldri lagt fram noen dokumentasjon som kan vise at et sterkt regulert arbeidsmarked hindrer at det investeres i nye jobber. De årlige ”Doing Business”-rapportene ser dessuten helt bort fra den samfunnsøkonomiske og sosiale begrunnelsen for at land begrenser arbeidstida eller utvikler gode velferdsordninger.

Andre studier og rapporter fra Verdensbanken viser at et godt regulert arbeidsliv kan trekke til seg investeringer og føre til trygg økonomisk vekst. Men det er ”Doing Business”-rapportene som spres i det største opplaget, og det er de som brukes mest direkte når Verdensbanken og IMF blander seg inn i hvordan lovgivningen for arbeidslivet skal være i land som søker lån og annen støtte.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. november 2008)