Tarifflønn i Wal-Mart!

Dobbel salto i Kina: Både Beijing og Wal-Mart gir opp kampen mot tarifflønn.

For første gang inngår det amerikanske kjempekonsernet Wal-Mart tariffavtaler. Av alle steder skjer det i Kina der partiledelsen aldri har gitt arbeidstakere noen antydning av forhandlingsrett.

Symbolikken er sterk. Wal-Mart er verdens største selskap. Det har en omsetning på mer enn to norske statsbudsjett og går med større overskudd enn noe annet selskap. Det har 1,9 millioner ansatte og legger heller ned et kjøpesenter enn å godta at ansatte organiserer seg.

Ingen steder er det flere uorganiserte enn i Kina. Der er hundrevis av millioner på desperat arbeidsvandring fordi de slåss om alt for få jobber i konkurranse med slavearbeidere, barnearbeidere og rettsløse kontraktarbeidere. 150 millioner kinesere regnes som arbeidsløse. Da er det ikke lett å stille krav til lønn og arbeidsvilkår, særlig ikke når det har vært forbudt å organisere seg.

Den sosiale brutaliteten i kinesisk arbeidsliv uttrykkes med en åpenhet som understreker avmakten. ”Hvis du ikke arbeider hardt nok i dag, må du i morgen jobbe hardt for å finne deg en annen jobb.” Den plakaten hang på veggen hos en underleverandør til Wal-Mart, meldte Washington Post – av alle – i en reportasje fra februar 2004. Inntil videre er mer enn 80 prosent av leverandørene til Wal-Mart kinesiske bedrifter.


Ingen ting passer Wal-Mart bedre enn et arbeidsliv som det kinesiske. Wal-mart etablerte sitt første varehus i Kina i 1996 og har nå 97 større kjøpesentre med over 50.000 ansatte i tillegg til 100 mindre varehus.

I tillegg er Wal-Mart storimportør av kinesiske varer. Hvis Wal-Mart regnes som et land, er det Kinas femte største eksportmarked foran både Tyskand og Storbritannia. Det gir makt det og.


Men altså ikke makt nok til å hindre det som Wal-Mart har klart å hindre overalt ellers i verden. 29.juli 2006 stifta 30 kinesere den første fagforeningen i et Wal-Mart-senter. Det skjedde i Quanzhou, en havneby med 600.000 innbyggere på sørøstkysten av Kina. De tredve hadde sendt en forespørsel til det en kunne kalle LO-avdelingen i Quanzhou om de kunne starte en fagforening på arbeidsplassen sin. Svaret var ja.

Deretter gikk det slag i slag. Før det var gått halvannen uke var det stifta fagforeninger ved fire andre Wal-Mart-sentre. Overalt var de lokale LO-lederne til stede.

Det var nok ingen tilfeldighet. Det stiftes ikke fagforeninger i Kina hvis ikke partiledelsen vil det, og det fins foreløpig ingen LO-ledere – heller ikke på lokalt nivå – som ikke er pekt ut av partiet.


I juli 2008 – snaue to år etter – undertegna Wal-Mart sin første tariffavtale med en kinesisk fagforening i Shenyang i Liaoning-provinsen nordøst for Beijing. Avtalen dekker lønn, arbeidstid, overtidsbetaling, betalt ferie og sosialforsikring. Lønningene skal øke med åtte prosent i år og nye åtte prosent til neste år. Siden prisene har steget med nærmere sju prosent siste året, skulle det bare mangle.

Allerede to uker etter at denne avtalen ble inngått, ble det klart at det blir tilsvarende tariffavtaler ved alle Wal-Mart-sentrene i Kina.

Nå fastslås det på nettsida til ACFTU, Kinas LO, at avtalene med Wal-Mart skal få også andre utenlandske selskap til å inngå tariffavtaler med sine ansatte. Det er de nok lite interessert i, så det trengs politisk press fra sentrale myndigheter for å få det til. Men det presset kan komme.


Til nå har det kinesiske kommunistpartiet opptrådt som verdens største og mest effektive tilrettelegger av kapitalistisk produksjon – med gunstige vilkår for alle som vil investere og med harde reaksjoner mot dem som har vist evne til å organisere grasrota i og utafor arbeidslivet.

Men økende sosial ulikhet kan føre til sosial uro som ikke lenger kan temmes. I 2006 ble det etter offisielle tall registrert 94.000 ”større forstyrrelser av offentlig orden”, og det kom inn hundretusener av klager over urettferdige oppsigelser, ubetalte lønninger og andre overgrep i arbeidslivet.


Det første tegnet på at partiledelsen ser behovet for å utvikle en ”organisert kapitalisme”, kom i mars 2006 med et svært forsiktig forslag til ny lov for arbeidslivet.

Utenlandske konsern kasta seg inn i en samordna kampanje mot lovforslaget. AmCham (the American Chamber of Commerce) reagerte på vegne av 1500 selskap mot at kinesiske arbeidstakere skulle få noen lovfestede rettigheter. Det samme gjorde US-China Business Council på vegne av 250 USA-konsern og EUs handelskammer i Kina på vegne av 860 EU-konsern. ”Da flytter vi til India, Pakistan og Sør-Asia.,” sa en talsmann for det britiske handelskammeret.


Alle protestene førte til at den kinesiske regjeringen i desember 2006 dempa lovforslaget på enkelte punkter. Kinesiske arbeidere har derfor fortsatt ikke rett til å organisere seg på fritt grunnlag. Alle fagforeninger skal være del av ACFTU, den fagbevegelsen som myndighetene har full kontroll over. Klubbformannen er som oftest en fra bedriftsledelsen.

Det er fortsatt forbudt å gå til streik, og de ansatte har ingen krav på noen form for lønnsforhandling. Men bedriftene kan bli nødt til å forhandle med en fagforening eller en representant for de ansatte om arbeidsmiljø, sikkerhet og oppsigelser.

Dessuten skal alle ansatte ha en skriftlig kontrakt på at de er ansatt. Det var noe av det AmCham ikke likte fordi ”det strider mot rekrutteringssystemet for moderne bedrifter”.


Tariffavtalene med Wal-Mart har derfor ikke noe lovgrunnlag. Men partiledelsen i Beijing vil ha slike avtaler – og ikke bare med Wal-Mart.

Da blir det et tankekors at de herskende tankene i EU-systemet går i motsatt retning. Der blir det stadig mer forbudt for myndigheter å kreve at tariffavtaler skal følges for å hindre at konkurransen løper løpsk. Er det fra Beijing vi nå må håpe at kapitalismen skal ”siviliseres”?

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 30. august)