Syndebukken i Genève

Det er i WTO u-land kan hindre at verden blir verre – hvis de står sammen.

India og Kina er i norske media framstilt som ”syndebukkene” bak sammenbruddet i WTO-forhandlingene i Genève 29. juli. Det er den historien som USAs sjefsforhandler Susan Schwab solgte inn allerede før sammenbruddet var et faktum. Etter hvert er en annen framstilling blitt langt mer troverdig.

De fleste er enige om at forhandlingene sprakk på spørsmålet om den såkalte sikkerhetsmekanismen ved matimport. U-land er i forhandlingene tvunget til å godta store kutt i tollsatsene sine på import av matvarer hvis de vil ha bedre markedsadgang i rikere land. De har til gjengjeld krevd at de da må kunne øke tollen midlertidig i krisesituasjoner hvor matimporten øker så mye at den utkonkurrerer egne bønder.

USA var bare villig til å gi u-land en slik mulighet hvis matimporten økte med minst 40 prosent i løpet av et år. Det var uholdbart for de fleste u-land. De ville ikke vente til katastrofen hadde skjedd og bønder i store skarer ble drevet inn i arbeids- og utsiktsløsheten i slumbyene. De ville ha frihet til å øke tollen FØR matimporten økte for mye.


Forhandlingene foregikk i ei lita gruppe på bare sju land, og der var det Kina og særlig India som ikke ville bøye seg for USAs krav. Brasil godtok den pakka som forhandlingslederen fra New Zealand hadde lagt fram. Det ga Schwab anledning til å stemple India som hovedansvarlig for sammenbruddet i forhandlingene.

Men de indiske forhandlerne var ikke aleine. De kunne legge på bordet en fellesuttalelse til støtte for sitt syn fra G33 (45 u-land som står bak kravet om matsuverenitet), gruppa av afrikanske land, ACP-statene (i Afrika, Karibien og Stillehavet), MUL-statene (de som FN definerer som verdens ”minst utviklede”) og gruppa av land ”med små sårbare økonomier” (ei gruppe som sto fram på Doha-møtet i 2001).

Disse gruppene overlapper hverandre, men til sammen omfatter de over 100 av WTOs 153 medlemsland.

Fellesuttalelsen førte til at forhandlingslederen la fram et revidert forslag til sikkerhetsmekanisme som både India og Kina godtok. Det forslaget ville USA ikke en gang diskutere. Dermed var sammenbruddet et faktum.


Mange har undra seg over at så omfattende forhandlinger - der alle land måte innstille seg på til dels dramatiske kutt i tollen på landbruks- og industrivarer - kunne skjære seg på et så avgrensa punkt som en sikkerhetsmekanisme. Forklaringen kan være såre enkel. Var det blitt enighet om sikkerhetsmekanismen for matimport, ville bomull vært neste forhandlingstema.

USA subsidierer bomullsproduksjonen sin så kraftig at bomullsbønder i Afrika og Asia ikke kan konkurrere – ikke en gang på egne markeder. I tiår har derfor land i Afrika og Asia krevd at konkurransen må skje på like vilkår – uten subsidier. Det kravet har USA vridd seg unna gang på gang.

Det ville ikke vært mulig hvis landbruksforhandlingene hadde ført fram. USA har signalisert at de kan redusere handelsvridende landbruksstøtte med så mye som 70 prosent i snitt. Bomullsstøtten måtte ha vært kutta enda mer, siden det allerede er fatta et prinsippvedtak om at den skal kuttes mer enn annen landbruksstøtte.

Landbruksopplegget for 2008 (2008 Farm Bill) viser at Bush-regjeringen planlegger å øke bomullsstøtten de neste fem åra. Det hadde ikke vært lett å overbevise Kongressen i et valgår om at den i stedet måtte kuttes med mer enn 70 prosent.

I Genève valgte USA å verne sine 25.000 bomullsprodusenter på bekostning av 10 millioner bomullsproduserende småbønder i Afrika og 30 millioner bare i India. Det ville ikke vært en god sak å bryte forhandlingene på. I stedet ble India pekt ut som syndebukk – også i mange norske media.


Den forhandlingsrunden som nå pågår, skulle egentlig ha starta i Seattle i desember 1999. Men da sto u-land for første gang så steilt sammen, at det ikke ble noen start

Det var i stedet Doha-møtet i desember 2001 som ga startsignalet for den andre store forhandlingsrunden i WTO. Høsten etter 11. september var så sterkt prega av frykten for global terrorisme at u-landsfronten fra Seattle smuldra opp – med India og Cuba som tydeligste unntak.

I Cancun 2003 hadde viktige u-land funnet sammen igjen og fikk banka fast: Heretter kan forhandlinger i WTO bare føre til resultater hvis også u-land får noen fordeler. Siden da har forhandlingene gått framover i rykk og napp, avbrutt av lange perioder med stillstand.


Som før er det slik at EU og USA ikke vil slippe inn flere matvarer på markedene sine dersom ikke fattigere land senker tollen både på industrivarer og landbruksvarer og åpner seg for effektive tjenesteprodusenter fra nord.

Som før krever de fleste u-land at rike land fjerner all eksportstøtte på landbruksvarer, at de kutter kraftig i annen landbruksstøtte, og at de gir u-land rett til å beskytte næringer som er viktige for sin økonomiske utvikling.


WTO er i dag arenaen der den globale maktkampen mellom rik og fattig er mest uviss. Uten WTO ville økonomisk og teknologisk overmakt vært enerådende som maktmiddel i internasjonal handel. Det historiske vendepunktet kom i Seattle i 1999. For første gang kunne folkeflertallet på kloden mønstre effektiv politisk motmakt mot det vestlige konsernherredømmet.

WTO-reglene er fortsatt vridd like mye som før til fordel for verdens rike land, men etter Seattle 1999 har ikke USA og EU (og Norge) klart å vriste ut vesentlig flere fordeler enn de den gang hadde. Trass i alle sine skavanker som beslutningsarena er WTO en slagmark der milliardene av fattige mennesker ikke er dømt til å tape i kampen mot vestlig konsernmakt.

Det er riktig nok ikke i WTO verden kan bli bedre. Det sørger USA, EU - og Norge – for. Men det er der et tresifra antall u-land kan hindre handelsregler som gjør verden verre, hvis de klarer å stå sammen. Nærmere et globalt demokrati er vi ikke. Men noen skritt i riktig retning er tatt etter 1999.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen 17. august 2008)