Uansett president

Finanskrisa gjør det umulig med rakettskjold og ny kapprustning uten en hysterisk krigspsykose.

Uansett hvilken president som velges, står USA foran et grunnleggende veivalg som vil få betydning for hele verden. Finanskrisa stiller veivalget skarpt. Skal USA videreføre ”krigen mot terror” og i tillegg utløse en nye kapprustning slik Bush-regjeringen har lagt opp til? Eller trappe ned krigføringen i Irak og Afghanistan og legge rakettskjoldet på is?

Finanskrisa krever at store statsmidler satses for å hindre at konkursraset fortsetter i amerikansk finansliv. De pengene har ikke USAs regjering.

Statsfinansene er kjørt i grøfta, skatteøkninger sitter langt inne, krigene og ny kapprustning koster penger som må lånes utenlands.


Problemet bak problemene er at USA har levd over evne i flere tiår. Det har hele det amerikanske samfunnet gjort. Det har staten gjort. Det har de fleste amerikanere gjort.

År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. År etter år har det gått flere penger ut av statskassa enn det har gått inn. År etter år har folk flest hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.

Det amerikanske samfunnet er ikke bare i finanskrise, det er inne i en økonomisk blindvei som det ikke er lett å komme ut av. Finanskrisa gjør at det ikke er like lett som før å lukke øynene for disse grunnleggende problemene. Derfor spør stadig flere: hvordan kom vi hit?


Det amerikanske samfunnet har levd over evne fordi det i så stor grad – og så lenge – har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. Det kan gå lenge, men det fins ei grense for hvor mye og hvor lenge det kan lånes.

Amerikanske verdipapirer for svimlende 10 tusen milliarder dollar eies nå fra utlandet. Utenlandske sentralbanker står for tre tusen milliarder av dette. Det norske oljefondet har skaffa seg amerikanske verdipapirer for 45 milliarder dollar – før fallet i aksjekursene.

Sentralbankene i Japan og Kina topper lista. De eier amerikanske verdipapirer til nesten tusen milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media, særlig fordi kineserne eier mer for hvert år som går. Hva kan en så stor eier finne på?

Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.


I en del byer rundt om i USA fins det såkalte gjeldsklokker. De viser hvor stor statens gjeld er blitt og er satt opp av noen som ikke liker statsgjeld. Klokka på Times Square i New York måtte gi opp for et par uker sia. Da hadde statsgjelda passert 10 tusen milliarder dollar, og klokka hadde ikke nok nuller til å klare et slikt tall.

10 tusen milliarder dollar betyr med dagens dollarkurs 800.000 kroner for en familie på fire. Regner en inn de helse- og trygdeforpliktelsene som staten har tatt på seg, er statsgjelda oppe i 59 tusen milliarder dollar.

Helse- og trygdeforpliktelsene vil øke kraftig i tida framover, blant annet fordi andelen eldre øker så mye. Regjeringens egne tall viser at om tredve år vil alle statsinntektene gå med til å dekke slike bundne utgifter – hvis skattene holdes på samme nivå som i dag. Da blir det ingen ting til skole, rettsvesen, veibygging, militærutgifter og alt det andre som finansieres over statsbudsjettet.

Hvis underskuddene på statsbudsjettet skulle dekkes ved å ta opp nye lån, ville statsgjeldas andel av nasjonalproduktet dobles fram til 2040 og dobles enda en gang fram til 2060. I 2080 vil statsgjelda i så fall være seks ganger så stor som USAs nasjonalprodukt.

Dermed har amerikanske politikere kniven på strupen. Midt i ei finanskrise der det må sprøytes inn masse penger for å sikre at banker og forsikringsselskap overlever, må enda mer grunnleggende problemer håndteres.


700 milliarder dollar skal det i første omgang satses for å hindre at konkursraset i finansverdenen fortsetter. Det er ingen liten sum. Det svarer til 55.000 kroner fra hver familie på fire. Hvor tas pengene fra?

Økt skatt sitter langt inne – uansett hvem som blir president. De store postene på statsbudsjettet kan det bli ekstra vanskelig å røre når boligen trues, bensinen blir dyrere og jobbene mer utrygge.

Settes det fart på seddelpressa, går inflasjonen i været. Det må sentralbanken stoppe med høyere rente. Dermed mister mange jobben, det blir mindre penger blant folk, og det blir enda flere som mister jobben.

Hvis olje og andre råvarer prises i euro i stedet for i dollar, hvis dollaren ikke lenger oppfattes av regjeringer og bedrifter som ”sikker som banken”, kan finansieringen av amerikansk overforbruk plutselig ta slutt.


Det er ikke gitt at resten av verden fortsatt vil finansiere en supermakt som innenlands lever over evne - og som utenlands har råd til over sju hundre militærbaser i andre land, til å føre kriger i Irak og Afghanistan og true med krig mot Iran.

Skal amerikansk opinion godta at USA fortsatt skal spille rollen som verdenspoliti, må den skremmes slik Bush klarte det etter 11. september. Frykten for iranske raketter er begrunnelsen for rakettskjoldet. Russernes krig i Georgia kan bli påskuddet for å flytte de amerikanske basene enda nærmere Russland og for å utvide NATO. Det var en krig som de 200 amerikanske rådgiverne i Georgia ikke kan ha gjort mye for å avverge.

Rakettskjold, baser og krigføring koster penger. Finanskrisa gjør at den nye presidenten bare vil ha penger til slikt hvis det bygges opp en ny, kraftig krigspsykose i USA. Bare slik kan oppmerksomheten dreies vekk fra det økonomiske uføret det amerikanske samfunnet har havna i.

Det valget står USA foran – uansett hvem som blir president etter Bush.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. oktober 2008)