Annerledeslandet Island

Som eneste kriseland har Island styring over egen økonomi, men velgerne er misfornøyde

Krisa er like uviss – og minst like skremmende for kriselanda langs EU-periferien. Italia, Spania, Portugal, Hellas, Kypros - det er ikke lenger bare navn som fristende blikkfang i annonsene for sydenferier. Det er samfunn der store deler av befolkningen har det verre enn på årtier.

Noen medieoppslag vil ha det til at Irland er i ferd med å kravle seg ut av den verste krisa. Men det avhenger av hvilke tall en ser på. Aksjekurser og utenriksregnskap forteller mindre om hvordan folk har det enn tall for arbeidsløshet, sysselsetting og utvandring. Arbeidsløsheten nådde i juni nesten opp i 15 prosent - til tross for at stadig flere drar ut av landet for å få seg jobb, mange til Canada og Australia..

Andre vil ha det til at de baltiske statene, og spesielt Latvia, virkelig er de gode eksemplene på krisepolitikk som monner. Men ingen steder har kuttpolitikken vært mer brutal enn der. Ingen steder har levestandarden for folk flest gått så kraftig ned. Ingen steder har arbeidsutvandringen vært så dramatisk.


I juni betalte Island tilbake store deler av kriselåna fra IMF og de nordiske land flere år før fristen. Sentralbanken og statskassa hadde god likviditet etter at islandske statsobligasjoner ble godt mottatt på utenlandske markeder da de ble lagt ut for salg for første gang etter krisa. Det kan regjeringene i Hellas, Portugal og Spania bare drømme om i dag.

Den islandske økonomen Gylfi Zoëga fastslår i Iceland Review (29.6) at ”Island er ute av krisa”. I 2011 vokste økonomien med tre prosent, og i år kan den øke med over fire prosent.

Det skyldes ”økte investeringer, økt privat forbruk og økt eksport”. Fiskeeksporten har vokst kraftig, og turistene strømmer til landet fordi den islandske krona bare er snaut halvparten av hva den var før krisa. Den gang var Island dyreste europeiske land å reise til. Nå er sju land dyrere enn Island. Ti land er dyrere når en sammenlikner matpriser.

Dette er, ifølge Zoëga, noe folk flest ikke merker noe til i det daglige strevet. Levestandarden er ikke så høy som i 2007, ”men da levde vi delvis på lånte penger, Nå må vi leve av hva vi produserer, samtidig som vi betaler ned på utenlandsgjelda.” Gjelda både for bedrifter og husholdninger går ned.

Den sosialdemokratiske statsministeren, Johanna Sigurdardottir, har nylig sagt (20. juni til IceNews) at ”Europa burde kopiere oss”. Som Islands mest glødende EU-tilhenger glemte hun å nevne at Island har sluppet å konkurrere på basis av samme valuta som eurostatene, og at regjeringen har innført streng valutakontroll med alle pengebevegelser over grensene. Ingen EU-regjering har prøvd seg på å utfordre EU-prinsippet om den frie kapitalflyten.

Den viktigste forskjellen er likevel at den islandske regjeringen lot bankene gå konkurs. Den hadde knapt noe valg.

Finanskrisa høsten 2008 slo langt kraftigere ut på Island enn i alle EU-land, kanskje utenom Estland og Irland. Det skyldtes ikke dårlig styring med den offentlige økonomien. I 2007 var den islandske staten gjeldfri. Krisa på Island hadde sin bakgrunn i den generelle liberaliseringspolitikken under regjeringene til David Oddson fra tidlig på¨1990-tallet - og aller mest privatiseringen av de tre store statsbankene i 2001.

De nye eierne brukte disse bankene som utgangspunkt for lånefinansierte oppkjøp av banker, bedrifter og eiendommer i land etter land. Da bobla sprakk høsten 2008, sto spekulantene med ei samla gjeld på ti ganger det islandske nasjonalproduktet. En så dramatisk gjeldssituasjon var ingen andre europeiske land i nærheten av.

Den islandske regjeringen hadde ingen mulighet til å ”redde” disse bankene ved å pøse penger inn i dem – som alle andre regjeringer gjorde i 2008 og 2009. Bankene ble slått konkurs slik at aksjonærene og kreditorene måtte ta tapene, verken innskyterne eller skattebetalerne. I stedet oppretta regjeringen nye banker, foreløpig for reint innenlandsk bankvirksomhet. Noe slikt har ingen annen europeisk regjering vågd å gjøre – eller villet gjøre – i denne krisa.


Island har greidd det som ingen andre europeiske kriseland har greidd: Landet har styring over egen økonomi. Den islandske økonomien har vokst trutt og jamt siden midtveis i 2010. Arbeidsløsheten er i underkant av seks prosent, mens gjennomsnittet i EU er 11 prosent. De verste kriselanda har en arbeidsløshet rundt 20 prosent.

Seks prosent er likevel mye i et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Men tvers i gjennom krisa har andelen i jobb vært klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre. Andelen er så mye som åtte prosentpoeng høyere enn i Norge som ligger nesthøyest i Europa.

Den rødgrønne regjeringen valgte likevel ingen populær vei ut av det islandske uføret. Moms og andre avgifter er økt. Skattene er økt på høye og midlere inntekter. Mange tjener mindre enn før. Offentlige pensjoner er redusert. Mange med innskuddsbaserte private pensjonsordninger har fått pensjonene halvert, andre har tapt så godt som hele pensjonen.

Mange islendinger bor i dag i boliger som bankene eier, men boliggjelda si har de fortsatt, særlig de som tok opp valutalån i utlandet. All valutagjeld ble dobla da krona sank til det halve i verdi.

Alt dette gis den sittende regjeringen skylda for. Velgerne vil ha tilbake de to partiene som la grunnlaget for spekulasjonene til ”finansvikingene” med det økonomiske frislippet etter 2001, det liberalistiske Uavhengighetspartiet og Fremskrittspartiet (som på Island tradisjonelt var partiet for landsbygda).

Den siste meningsmålingen viser at regjeringspartiene bare har støtte fra 31 prosent av velgerne, 19 prosent for sosialdemokratene og 12 prosent for de Venstre-Grønne. 35 prosent ville ha stemt på Uavhengighetspartiet og 13 prosent på Fremskrittspartiet.

(Trykt i Klassekampen lørdag )14. juli 2012