Hvor er krisemotstanden?

- EUs sentrum-venstre-regjeringer har overalt ført en variant av den nyliberale krisepolitikken.

”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.

Om dette var sant før krisa, er det ikke blitt mindre sant som følge av krisa. Men fram til 2012 er det bare deler av fagbevegelsen som har tatt konsekvensen av slike beskrivelser.

Også i europeisk fagbevegelse tok det tid i Europa før en gikk løs på de grunnleggende kriseutfordringene. I 2008 og 2009 var det nasjonale tiltak mot den voksende arbeidsløsheten som sto i forgrunnen.

Men i 2010 la Euro-LO fram et offensivt kriseprogram som i stor grad retta seg mot drivkreftene bak kriseutviklingen. Elementer i programmet pekte på behovet for grunnleggende endringer særlig i finanssystemet både nasjonalt og internasjonalt.

Det sentrale kravet var et femårig «økologisk-solidarisk investeringsprogram» på EU-nivå. Dette programmet gikk langt utover de vanlige faglige krava om investeringer som del av en motkonjunkturpolitikk. Offentlig styrte investeringer retta mot utvalgte regioner og bransjer måtte til for å sette fart på en «økologisk og sosialt bærekraftig utvikling».

Investeringsprogrammet måtte opp i minst én prosent av EUs bruttonasjonalprodukt for å monne. Det skulle finansieres med «euro-obligasjoner» utstedt av EU. (Seinere har Euro-LO krevd at økt skatt på store formuer skal finansiere investeringsprogrammet.)

Dette investeringsprogrammet var del av ei langt større reformpakke:

- Makta til finansmarkedene måtte brytes. Det måtte innføres forbud mot bestemte finansinstrumenter som hedgefond og derivater. Banker og andre finansinstitusjoner måtte slankes eller deles opp. De skulle ha som oppgave å betjene forbrukere og realøkonomien, ikke drive aksje- og valutaspekulasjon.

- Næringspolitikken måtte legges om ut fra økologiske og sosiale hensyn: Sentrale punkter var økt satsing på utdanning og videreutdanning, på lønnsøkning i stedet for lønnskutt, på bedre sosialforsikring for å stabilisere kjøpekraften, på radikal omfordeling av inntekter og formuer.

I Sør-Europa fikk dette reformprogrammet brei støtte og utløste både store demonstrasjoner og generalstreiker. Fagbevegelsene i nordiske land og i eksportorienterte land som Tyskland, Nederland, Østerrike ga derimot bare forbeholden støtte til disse reformkrava. De ville heller rose seg av sin «kloke sysselsettingspolitikk» som holdt den arbeidsløsheten nede på et «anstendig» nivå.

Miljøorganisasjoner og sosialpolitiske organisasjoner ville heller forhandle med EU-kommisjonen om å påvirke den nyliberale «Europa 2020-strategien» enn å gå i kompaniskap med fagbevegelsen. Det kunne se ut til at de var mer opptatt av å få finansiert prosjektene sine enn å presse fram en mer offensiv krisepolitikk.

Slik tilbakeholdenhet fra fagbevegelsene «i nord» og fra størstedelen av det organiserte sivilsamfunnet i Europa blokkerte det allmenne sosiale opprøret som EU-elitene frykta mer enn noe annet. Protestene mot kriseutviklingen ble i hovedsak nasjonale og retta mot egen regjering. Den dramatiske utviklingen i kriseland som Hellas, Irland, Portugal og Spania måtte grekere, irlendere, portugisere og spanjoler ordne opp i sjøl.

Heller ikke fra sentrum-venstre-partier har det vært mer enn verbal støtte til en alternativ krisepolitikk – enten de var i regjering eller ikke.

Det store italienske sentrum-venstrepartiet «Demokratene» ga støtte til den kuttpolitikken som Berlusconis regjering sto for – og har seinere gitt like full støtte til de markedsliberale strukturreformene til Mario Monti. Også i Hellas, Portugal og Spania har sosialdemokratiske regjeringer stått for en perspektivløs sparepolitikk.

I mange land har fagbevegelsene gått mot den fiskalpakten som Angela Merkel påtvang alle EU-land utenom Storbritannia og Tsjekkia, den pakten som binder regjeringer til å kutte offentlige utgifter når det er krise. Også Euro-LO har gått kraftig ut mot denne fiskalpakten..

I Tyskland har sosialdemokratene og De Grønne stemt for fiskalpakten - mot et løfte fra Angela Merkel om en avgift på finanstransaksjoner.

Forhåpningene var derfor store da Francois Hollande i vår gikk til valg på at kuttpolitikken måtte avsluttes og erstattes med en effektiv vekstpolitikk. Han lovte at fiskalpakten skulle opp til ny behandling hvis han ble president.

Men det var før valget. Etter valget har den franske regjeringen godkjent fiskalpakten, uten å flytte på et komma. Angela Merkel gjorde det tindrende klart at fiskalpakten ikke sto til forhandling. Tyskland kommer ikke til å finansiere franske valgløfter – var det syrlige budskapet fra Berlin.

Da den franske venstreregjeringen ikke en gang ville ha et uformelt møte med den greske Syriza-lederen Alexis Tsirpas, knuste den alle håp om at Frankrike ville utvikle et krisepolitisk alternativ til den politikken som den såkalte «troikaen», EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, har tvunget i gjennom i land etter land

Denne holdningen ble banka inn med full kraft da den franske europaministeren, Pierre Moscovici, krevde at Hellas måtte oppfylle alle krav som troikaen hadde stilt.

Men den som gir seg, har tapt. 14. november, onsdag i neste uke, er det krisepolitisk aksjonsdag over hele Europa, også i Norge. I Oslo blir det demonstrasjon både foran den spanske ambassaden og ved EU-delegasjonen: «Troika basta!»

Så får vi se!

(Trykt i Klassekampen lørdag 11.november 2012)