Sjølkritikk fra IMF

Kan 1200 økonomer ta feil? Ja, i høyeste grad - hvis de er ansatt i IMF

IMF har to hovedoppgaver. Organisasjonen skal varsle når verdensøkonomien er på ville veier – og den skal gi kortsiktige lån når land komme i alvorlige betalingsproblemer.

Da er det oppsiktsvekkende at IMFs 1200 godt betalte økonomer ikke klarte å oppdage den største finanskrisa etter krisa i 1929 før den var synlig i resten av verden. ”Finansverdenen er stabil og motstandsdyktig.” var det IMF kunne fortelle – helt til det virkelig smalt.

Denne svikten ble så pinlig at IMF har lagt fram en egenvurdering av hvordan IMF tok så grunnleggende feil – og hvorfor en tok så feil. Sjølkritikken er til å bli klok av og står i dokumentet ”IMF Performance in the Run-Up to the Financial and Economic crisis. IMF Surveillance in 2004-07” publisert i 2011. (Alle sitatene er fra denne egenvurderingen.)

Resultatet ble et ”psykodrama”, har en av bidragsyterne til sjølkritikken, Biagio Bossone, fastslått. I forordet framheves ett krav. IMF må bli i stand til å “si sannheten til makta” (speak truth to power)


Egenvurderingen starter med å fastslå at verden i 2008 var inne i “den verste finansielle og økonomiske krise siden 1930-tallet. Det globale finanssystemet trua med å kollapse.”

Til tross for det sendte IMF ikke ut noen advarsler i forkant av krisa utover å peke på de økende ubalansene mellom land med store eksportoverskudd (Kina) og land med store importoverskudd (USA).

I forhold til USA retta IMF ingen oppmerksomhet - verken mot den ekstreme boligbobla eller mot den slepphendte utlånspolitikken til banker og utlånere i det svarte lånemarkedet. Tvert imot hadde boligmarkedet vist at det “kan korrigere seg sjøl” (2007).

IMF la seg hele tida tett opp til hva sentralbanken i USA (Federal Reserve) mente om utviklingen. Mer enn det: I 2007 roses Federal Reserve fordi den tjener som “vokter mot styringsfristelser”. Finanslivet har fått fungere uten “inngrep fra overvåkere”.

Truslene fra bobligbobla fikk derimot alt midtveis i 2006 førstesider i næringslivsorgan som “Wall Street Journal” og “Economist”, og “så godt som alle nyhetsmagasiner og aviser i Amerika var opptatt av om boligbobla ville sprekke”.

Så seint som i april 2007 var hovedbudskapet til IMF likevel “fortsatt optimisme” og “sunne vilkår på finansmarkedet”. IMF la til grunn at “alvorlige tilbakeslag kunne unngås” og spådde at “veksten fortsatt ville være sterk” og at “den globale risikoen var gått ned etter september 2006”. I august 2007 vurderte IMF-ledelsen fortsatt utsiktene for verdensøkonomien som “svært gunstige”

USA ble rost for at finansreguleringene var svekka så kraftig. Andre “avanserte land” ble anbefalt å følge eksemplene til USA og Storbritannia. Det britiske banksystemet vurderes i 2006 som ett av de sterkeste i verden.

Midtsommers 2006 får Irland vite at “utsiktene for finanssystemet er positive”. Samme år roses Spania for sitt “dynamiske system for å håndtere tap på lån”.

Island får i 2006 beskjed om at “finanssystemet er relativt robust mot sjokk”. Til tross for at de islandske bankene hadde vokst til det tidobbelte på fire år, var IMFs konklusjon i 2007 at “Islands utsikter på mellomlang sikt er misunnelsesverdige (enviable)”, og at "banksektoren er i stand til å stå imot betydelige kreditt- og markedssjokk”

EU har etter hvert blitt verdens kriseområde nummer én. Så seint som i juli 2007 fastslår IMF at “utsiktene er de beste på mange år. Økonomien ligger an til et vedvarende oppsving, delvis på grunn av konjunkturene, men også på grunn av politikken som føres.”

Det var først i april 2008 at IMF pekte på at noen store finansinstitusjoner hadde problem med likviditeten, men sommeren 2008 fastslo IMF på nytt at krisa var under kontroll (contained): “De verste nyhetene er bak oss”.


Men hvorfor kunne de 1200 økonomene i IMF leve i så lykkelig uvitenhet om de problemene som bygde seg opp rundt omkring i verden?

Egenvurderingen til IMF legger ikke fingrene i mellom. Den fastslår at økonomene til IMF hadde samme bakgrunn og var lite åpne for avvikende synspunkter. De fleste av dem var overbevist om at alvorlige kriser ikke kunne utvikle seg i store, velutviklede (advanced) land som i USA og Vest-Europa. Finansielle og økonomiske kriser var noe som utviklingsland og land øst i Europa kunne plages av. Slikt kunne IMF ta seg av – land for land.

Systemkriser var IMF ikke opptatt av. Finanssystemet sto ikke bare for ”effektiv fordeling av ressurser”, men også for en nyttig ”fordeling av risiko”.

Egenvurderingen fastslår at IMF har vært prega av en ”silo-kultur” der de som jobba tett sammen ikke brynte synspunktene sine med ansatte i andre avdelinger i IMF – og heller ikke mot analyser utafor IMF. Gruppetenkning og øyboerholdninger (insularity) er andre uttrykk som brukes for å beskrive situasjonen innad i IMFs mastodont av en organisasjon.

Egenvurderingen går også inn på analytiske og metodiske svakheter. IMF-økonomene kritiseres for at de bruker modeller som ikke kunne belyse sammenhengen mellom finanslivet og samfunnsøkonomien for øvrig. ”Et intellektuelt fangenskap” er den oppsummeringen som egenvurderingen gir av situasjonen innad i IMF.

Det var heller ikke noen kultur for åpen debatt innad. Mange ledende stabsmedlemmer opplevde at sterke avvikende synspunkter kunne ”ruinere karrieren”. Staben så at det heller ikke var noen ulempe å slutte opp om de herskende synspunktene, ”sjøl om de viste seg å være feil”.

Sjølsensur var derfor utbredt. En kvidde seg for å bringe fram synspunkter som var i strid med standpunktene til mektige land som USA og store EU-land. Mange ga uttrykk for at det var sterke indre hindringer for å ”si sannheten til makta”. ”IMF eies jo av disse regjeringene”, som det ble sagt av ansatte.

(Trykt i Klassekampen lørdag1. september 2012)