Helse mot patentmakt

Kan regjeringer gi blaffen i medisinpatenter når folkehelsa trues?

Innen rammen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) foregår det nå intense dragkamper om hvilke medisiner som kan tilbys fattige mennesker rundt om i verden. EU og USA står på den ene sida og de fleste utviklingsland på den andre. ("Third World Resurgence", mars 2012)

Det sentrale spørsmålet er: Kan regjeringer se bort fra patenter på de medisinene som er nødvendige for å møte en medisinsk krisesituasjon?

Forhandlingene angår den såkalte TRIPS-avtalen, en av de mange avtalene som er del av WTO-regimet. TRIPS står for «handelsrelaterte sider ved intellektuell eiendom», og patentrettigheter er antakelig den mest omstridte delen av TRIPS.

Det er holdt en serie forberedende møter, ett i Genève i juni, et nytt møte i juli og ett på torsdag denne uka. Etter planen skal vedtak fattes på ministermøtet til WTO i november.

På junimøtet var EU noe mer forhandlingsvillig enn USA, men samtidig prøver også EU å presse utviklingsland til å begrense bruken av billigmedisiner. Ifølge Martin Khor, lederen for Third World Network (www.twnside.org.sg), var Norge det «utviklede» land som «viste sympati» for standpunktene til utviklingslanda.

Medisiner mot AIDS, tuberkulose og malaria har utløst årelange kontroverser mellom utviklingsland og vestlige farmasikonsern. Den første effektive AIDS-medisinen(HAART) kom i 1996. Behandlingen hadde en pris på 10-15.000 dollar i året, langt utafor rekkevidde for de land som var hardest ramma av AIDS-epidemiene.

Etter århundreskiftet begynte indiske farmasiselskap å produsere AIDS-medisiner som utenlandske selskap hadde patent på. Alt i 2001 kunne de tilby behandlinger til pris på under 300 dollar i året. Seinere er prisen på de mest aktuelle AIDS-behandlingene kommet ned i 60-70 dollar i året.

Sjøl med slike priser vil effektiv AIDS-behandling sprenge helsebudsjettene i mange fattige land. Men de store giverfinansierte AIDS-programmene bruker nå for det meste billigmedisiner produsert uavhengig av alle patentrettigheter.

Men det gikk ikke uten sverdslag. De store farmasiselskapene gikk til kraftige motangrep mot «piratkopierte» medisiner og advarte mot faren for at det ville hindre utvikling av nye og mer effektive medisiner.

Kampen sto om to tema: Skulle WTO tillate at et medlemsland produserte slike billigmedisiner til bruk innenlands – og skulle det være tillatt å eksportere slike medisiner til andre land?


I 2005 ble det inngått et kompromiss som innebar at alle WTO-land forplikter seg til å innføre patenter på medisiner. 40 WTO-land hadde til da ingen ordning med medisinpatenter. Samtidig ble det åpna for noen smutthull i forhold til dette patentkravet: Regjeringer kunne gi lisens til billigproduksjon av medisiner som var patentbelagt – men under strenge vilkår. Lisenser kunne bare gis for å møte en alvorlig helsekrise. og produksjonen skulle «hovedsakelig» gå til det innenlandske markedet.

Store farmasikonsern i USA og EU har satt inn kraftige mottiltak mot slike lisenser. Farmasikonsernet Abbott, verdens tiende største, slutta å selge sju av sine nyeste medisiner til Thailand da landet begynte å produsere en billigmedisin som Abbott hadde patent på. Det var medisiner som ikke kunne begrunnes med at de var nødvendige i en alvorlig «helsekrise».

For tida fører farmasigigantene Bayer og Novartis rettsaker mot India fordi indiske selskap produserer kreftmedisiner som de to selskapene har patent på. Medisinen til Bayer koster over 4000 euro for behandling i en måned, mens den indiske «piratkopien» koster 99 euro. Indiske myndigheter forsvarer «piratkopieringen» med at Bayer holder medisinen sin vekk fra det indiske markedet med den prisen selskapet krever.

Store utenlandske farmasikonsern rykker også inn land som driver billigproduksjon av medisiner. Det vanlige er at de da kjøper opp lokale farmasiselskap for å få kontroll over en mulig konkurrent. Det er få eksempler på at de etablerer ny virksomhet. Men de betaler godt for å få denne kontrollen. Storkonsernet Abbott kjøpte f.eks. et indisk selskap for en pris som var ni ganger så stor som årsomsetningen. (South Views, 18.9.2012)

Mange farmasikonsern tar ut mange patenter på samme medisin, såkalte «patentkratt», for å hindre at generiske medisiner får adgang til markedet. En studie i regi av WIPO, Verdens opphavsrettsorganisasjon, fant fram til 800 patenter på ritonavir som er viktig ved behandlingen av AIDS-pasienter. (www.southcentre.org, Bulletin 62)

Et mottrekk kom i 2009. Da tok UNITAID initiativet til et «patentfond» (patent pool). Det skal samle lisenser på patentbelagte medisiner og stille dem til rådighet for firma som vil produsere billigmedisin for fattige land. Store farmasikonsern som Gilead, Aurobindo Pharma og MedChem har det siste året lagt inn lisenser i dette patentfondet . (www.avert.org 2012)

EU og USA støtter iherdig opp om maktstillingen til sine egne farmasikonsern. I forhandlingene presser de på for å få til en omkamp om innholdet i Doha-erklæringen slik at bruken av generiske AIDS-medisiner kan begrenses. Det gjør de også ved å inngå bilaterale og regionale handelsavtaler der omfanget av generiske medisiner begrenses. (www.aidactioneurope.org 19.7.2011)

Så er det vel synd på store farmasikonsern som utvikler medisinene våre. Men det har lenge vært slik at ingen bransje har så stor fortjeneste på omsetningen sin som den internasjonale farmasibransjen. En stor del av pengene bruker de til å sikre sine egne politiske rammevilkår – gjennom effektivt lobbyarbeid og ved å finansiere pasientorganisasjoner for å kunne skyve pasientinteresser foran seg i den offentlige debatten.


Når et farmasifirma tar ut et patent på en medisin, har de et monopol som varer i tjue år. Patentet hindrer andre firma å lage, bruke, selge eller importere denne medisinen. Mens patentet varer, kan firmaet ta ut en høy pris fordi det ikke fins konkurrenter – inntil medisinen «piratkopieres».

(Trykt i Klassekampen lørdag 22. september 2012)