Islands løseste kanon

Ólafur Ragnar ble gjenvalgt som president på EU-motstand og politikeravsky


Island har valgt Ólafur Ragnar Grimsson som president, for femte gang. Han fikk 53 prosent av stemmene, mens sterkeste utfordrer, Thora Arnórsdóttir, fikk 33 prosent.

Ólafur Ragnar, alle er på fornavn på Island (også i telefonkatalogen), førte en valgkamp som tok sikte på å sprenge rammene for presidentvervet. Konkurrenten Thora la derimot opp til å videreføre rollen til Vigdís Finnbogadóttir, president fra 1980 til 1996, som sto fram som et samlingsmerke for nasjonal identitet og islandsk kultur.

Etter at bankkrisa høsten 2008 knuste all økonomi på Island, både den offentlige og den private, har Ólafur Ragnar hatt mye å gjøre bot for.

Han hilste med begeistring de såkalte ”finansvikingene” velkommen da de satte i gang med sine vanvittige spekulasjoner etter århundreskiftet, og han gikk inn i de tette nettverk av politikere og spekulanter som førte til at samfunnet høsten 2008 var påført ei gjeld som var 11 ganger så stor som det islandske nasjonalproduktet.

En tale han holdt for britiske næringslivsledere i Walbrook Club i London i mai 2005, er godt kjent og spredt også langt utafor Island. (Hvis du går inn på google og taster ”Grimsson Walbrook”, finner du hele talen.)

Ólafur Ragnar var i storform og strødde om seg med eksempler på den islandske finansekspansjonen ute i verden. Han trakk fram:
- Baugur, ”med kjøpesentre ikke bare i London, men også i Danmark og Sverige”.
- Avion Group, ”det største spesialiserte flyselskap av sitt slag i verden”.
- Actavis, ”det raskest voksende farmasiselskapet i verden med produksjon i India, Bulgaria, Malta og Serbia”.
- Össur, ”den største proteseprodusenten i verden”.
- Kaupthing, blant de største bankene i Norden ”med virksomhet i Europa og Amerika”.
- Bakkavör, ”den største fast-food-produsenten i Storbritannia”.

Hvordan var slikt mulig for et miniland med 300.000 innbyggere? Svaret var: Helt fra vikingtida har islendinger vært prega av utferdstrang og pågangsmot.

”Denne vikingånden har gjort det mulig for oss å vinne der hvor andre enten mislyktes eller ikke vågde å begi seg inn. Våre entreprenører har derfor kunnet handle raskere og mer effektivt, å være mer originale og mer fleksible, mer å stole på, men også dristigere enn mange andre. Det som lykkes på Island, kan lykkes overalt ellers.”

Sluttbudskapet var: ”You ain’t seen nothing yet!”


Ólafur Ragnar førte en valgkamp basert på at han ville gjøre seg til overdommer over islandsk politikk. Han vil ikke underskrive vedtak i Alltinget som ”ikke er bra for det islandske samfunnet”. I henhold til konstitusjonen går i så fall Alltingsvedtaket til folkeavstemning.

Denne retten har ingen president brukt før Ólafur Ragnar tok den i bruk i 2004 mot en medielov som Alltinget hadde vedtatt. Den gang ble det ikke noen folkeavstemning fordi regjeringen trakk loven tilbake.

Men folkeavstemning ble det i 2010 om den såkalte Icesave-avtalen. Avtalen påla Island å dekke tapene til britiske og nederlandske innskytere i nettbanken Icesave da den gikk konkurs i dragsuget av den islandske bankkrisa høsten 2008.

Ólafur Ragnar underskrev ikke, og ved folkeavstemningen i mars 2010 stemte 98 prosent for å avvise Icesave-avtalen, en avtale som innebar at hver innbygger på Island skulle betale 100.000 kroner (norske) til innskytere fra Storbritannia og Nederland som hadde bitt på det agnet at Icesave ga høyere renter enn andre banker.

En ny avtale, med gunstigere vilkår, ble forhandla fram året etter. Men Ólafur Ragnar nekta fortsatt å underskrive, og ved folkeavstemningen i april 2011 ble avtalen avvist med 60 mot 40 prosent til tross for at truslene hagla fra flere EU-regjeringer og fra IMF.

Regjeringen tok resultatet til etterretning, og dermed var presidenten blitt den store redningsmannen for islendinger flest.

I teorien er det EFTA-domstolen som skal avgjøre Icesave-uenigheten..Men i praksis er så godt som hele Icesave-gjelda dekka av tilgodehavender i boet. Det har den islandske regjeringen hele tida hevda, hvis en var tålmodige nok til ikke å selge unna mens prisene var elendige.


Ólafur Ragnar har alltid vært en omstridt politiker. Det var han også i sitt eget parti, Folkealliansen, Islands SV-parti som i flere tiår konkurrerte med sosialdemokratene om å være største parti på venstresida i et land dominert av det store høyrepartiet, Uavhengighetspartiet.

Ólafur Ragnar ble valgt inn i Alltinget i 1978, var finansminister i tre år og leder av Folkealliansen fra 1987 til 1995. Han gikk etter hvert inn for å slå Folkealliansen sammen med sosialdemokratene. Det nye partiet fikk navnet Samfylkingin og regnes i dag som det sosialdemokratiske partiet på Island.

Mindretallet i Folkealliansen stifta så partiet Venstre-Grønne som ble miljøpartiet på Island, og som fra april 2009 er i regjering med Samfylkingin.


Ólafur Ragnar framstår i dag som steil EU-motstander og markerte i valgkampen at hvis Alltinget godkjente en avtale om medlemskap i EU, ville han sørge for at den ble lagt ut til folkeavstemning.

Under EØS-debatten i 1991-92 var ikke Ólafur Ragnar like klar. Han fremma personlig, uten støtte i partiet sitt, et lovforslag i Alltinget om å godta EØS-regelverket slik det da var, men uten at Island bandt seg til å godta framtidige endringer som EU måtte ønske.

I 2012 var tydelig EU-motstand det som skulle til for å bli gjenvalgt – med ekstra støtte i den sterke motviljen mot politikere og partier som preger så mange velgere på Island.

Men uforutsigbar er den gjenvalgte presidenten. Da bankkrisa raste på sitt verste høsten 2008, hadde Ólafur Ragnar en utblåsing under en lunsj med de utenlandske diplomatene i Reykjavik. Et referat fra den norske ambassaden havna i Klassekampen (12.11.08) der det framgår at presidenten ville tilby basen på Keflavik til russerne fordi alle gamle venner vendte Island ryggen. Alle unntatt Færøyene og Norge, skal han ha sagt.

(Trykt i Klassekampen lørdag 7. juli 2012)