All makt til konsern?

EU og USA forhandler om å gi konsern rett til å utfordre lovregler de ikke liker

EU og USA forbereder forhandlinger om en handels- og investeringsavtale tvers over Atlanterhavet, the Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP).

Hva slags avtale kan det bli? Det har Amsterdam-baserte Corporate Europe Observatory (CEO), med sine iherdige, men alt for få, overvåkere av konsernmakt, prøvd å finne ut av. Det er ikke lett. For CEO er skrekkversjonen en avtale som åpner døra på vidt gap for å påtvinge alle EU-land genmodifisering og skifergass, og som truer rettighetene til arbeidstakere og gir konsern rett – og makt – til å utfordre lovregler som de ikke liker.

Alt i 2011 satte EU og USA ned ei ”høynivå arbeidsgruppe” til å forberede forhandlingene om en ”transatlantisk markedsplass”.

CEO har bedt EU-kommisjonen om å få vite hvem som er med i denne arbeidsgruppa som har vært i sving fra 2011 og som har lagt fram to rapporter. Etter mye om og men var svaret: ”Det fins ingen medlemsliste for denne arbeidsgruppa.”

Noe av prosessen omkring forhandlingene er likevel kjent på grunn av lekkasjer. EU-kommisjonen jobber med forslag til det som kalles investor-stat-tvisteløsning. Investeringsavtaler med slikt innhold fins det hundrevis av rundt om i verden.

Det er avtaler som er bygd over samme lest. De gir rettigheter til konsern som vil investere i et annet land. De kan reise krav om erstatning dersom landet vedtar lover eller praktiserer lover som rammer det som kalles ”framtidig fortjeneste”. I så fall kan de kreve erstatning. Avtalene gir ingen mulighet for stater å reise krav mot investorene.

Her er noen eksempler på slike tvistesaker:

- Etter krisa i 2001-02 har Argentina betalt 1150 millioner dollar til konsern som reagerte på at regjeringen ikke tillot at prisene på strøm og vann ble økt. 40 internasjonale storkonsern reiste sak mot Argentina på grunn av den kriseløsningen regjeringen valgte.
- I 2012 ble Hellas utsatt for det samme på grunn av den gjeldsnedskrivingen som var et vilkår for å få nye kriselån fra EU og IMF. I den forbindelse har både IMF og FN advart mot investeringsavtaler som kan ramme staters evne til ”å bekjempe finansielle og økonomiske kriser”.
- Et nederlandsk forsikringsselskap fikk i 2012 22 millioner euro i erstatning fra Slovakia fordi regjeringen i 2006 hadde omgjort helseprivatiseringen til en tidligere regjering og krevde at helseforsikringer skulle inngås på ikke-profitt-basis.
- Philip Morris har reist sak mot Uruguay og Australia fordi advarslene på sigarettpakkene førte til ”et vesentlig tap av markedsandeler”. (Ikke avgjort).
- Vattenfall reiste i 2012 sak mot Tyskland fordi regjeringen vedtok å fase ut kjernekraftverk der Vattenfall hadde eierinteresser. (Ikke avgjort.)
- USA-selskapet Lone Pine krever 250 millioner dollar fra Canada fordi regjeringen har innført et moratorium (midlertidig forbud) mot ”fracking”, det å få olje og gass ut av steingrunn ved å sende en blanding vann, sand og kjemikalier under høyt trykk mot steinen. (Ikke avgjort.)

Slike tvistesaker avgjøres ikke av vanlige domstoler. De avgjøres av tvisteløsningsorgan som oppretter paneler, ofte bare på tre personer. Det viktigste tvisteløsningsorganet er ISCID. Det fins over 900 bilaterale investeringsavtaler der statene på forhånd har godtatt at tvistesaker skal løses av ICSID. Der skjer alt bak lukkede dører med stor innsats av svært kostbare advokater som ofte ville vært vurdert som inhabile ved vanlige domstoler.

I forbindelse med forhandlingene mellom EU og USA har en langvarig kampanje fra lobbygrupper i næringslivet og fra advokatselskap nettopp ført fram til forslag som gir investorer rett til å utfordre lovregler hvis de rammer profitten.

EU-land kan i så fall oppleve at lover som er innført for å verne om helse, miljø og sosiale hensyn, settes til side hvis tvisteløsningspanelene fastslår at de griper inn mot “framtidig fortjeneste”. Tilsvarende kan EU-selskap oppnå det samme i USA.

Dragkampen om en investeringsavtale mellom EU og USA er derfor ikke en kamp mellom EU og USA, men mellom miljø- og velferdshensyn på den ene sida og konsernprofitt på den andre.

Investorer fra EU og USA har reist 329 av de 514 tvistesakene som er reist i forbindelse med investeringsavtaler. Det er også EU og USA som dominerer investeringene i andre land. USA står for over halvparten av utenlandsinvesteringene i EU – og EUs andel av investeringene i USA er like stor.

I tillegg har EU- og USA-konsern tusenvis av filialer på den andre sida av Atlanterhavet. Hvis TTIP blir som CEO frykter, kan konsern via filialene sine reise tvistekrav mot egen regjering for å hindre lover de ikke liker. Det er derfor ikke underlig at mektige lobbygrupper presser på for at retten til å reise investor-stat-saker blir så omfattende og tydelig som mulig i den avtalen som EU og USA nå skal inngå.

Fra ESF (European Services Forum), lobbygruppa for store tjenesteytingsselskap i Europa, er det krevd at investeringsvernet ”ikke må forhandles bort til fordel for allmenne politiske mål som menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter”. Det framgår av en intern rapport fra EU-kommisjonen etter et møte 8. juli 2011, en rapport som CEO har fått tilgang til.

Når de gjensidige investeringene mellom EU og USA er så store som de er, tyder det ikke på at investorene ikke syns at de er lønnsomme innen rammen av dagens lovgivning. Når de likevel presser så hardt på, er det for å oppnå fordeler de ikke har i dag. Det vi står overfor, er rett og slett en maktkamp mellom konsern og samfunn.

Det konsern kan vinne, er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 2. august 2013)