Det er SV som trengs!

Uten ankerfeste til venstre glir Arbeiderpartiet mot høyre – som partifeller ellers i Europa

Dette valget kan gjøre Norge til et land som alle andre i Europa – med desillusjonerte velgere og med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.

Det vil skje hvis velgerflertallet vender ryggen til ei regjering som holder fast på
- at privatisering er usosialt,
- at velferdstjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.

Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som norsk fagbevegelse fikk til foran valget i 2005 – at det ble tømra et regjeringsalternativ som lovte velgerne et grunnleggende brudd med den politikken for konkurranseutsetting og privatisering som alle regjeringer, også AP-regjeringer, sto for siden Willoch kom til makta i 1981.

Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt blant sosialister i Europa. At det ble satt stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter er styrka og ikke svekka, at Posten forblir i statlig eie og beholder eneretten til å gå rundt med den viktigste delen av brevforsendelsene og at GATS-krav til u-land om å åpne seg for vestlige tjenesteselskap ble trukket fra norsk side, har ikke hendt i noe annet europeisk land.

Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden hatt den mest radikale utenriksplattformen i Europa: For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld og anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina. Dette var SV-politikk og ikke AP-politikk – ikke før partiet kunne sole seg i glansen av ei rødgrønn regjering.


Denne situasjonen er enestående i Europa – og oppsto ikke fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet kom til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte viktige faglige krav hvis en gikk veien om SV.

Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og AP langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under stadig mer markedsliberale samfunnsvilkår gikk veien til innflytelse via SV!

Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet – og satsa på den ”lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet - var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en framtidig felles regjering bare kunne imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytta seg til venstre i den praktiske politikken.

Det er to grunnleggende ulike samfunnsalternativ som står mot hverandre ved valget 9. september. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om en samfunnsmodell som forkaster viktige sosiale kvaliteter ved det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti er eneste parti som nølende stiller seg et sted mellom det rødgrønne og det blåsvarte alternativet.

Men det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk – og kunne bare gjennomføres fordi Stoltenberg søkte støtte til høyre. Utafor regjering ble SV og størstedelen av fagbevegelsen spilt ut over sidelinja.

I de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.

Rødgrønn politikk kommer derfor ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til dagens regjering er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor – sosialt og økologisk. Årsaken er enkel: både rød og grønn politikk har svak forankring i Arbeiderpartiets ledelse.

Mange samfunnsforbedringer står og faller med det rødgrønne prosjektet slik det burde være – og som det burde bli: et prosjekt som utløser entusiasme og initiativ for et samfunn med små sosiale forskjeller, med et arbeidsliv som også de sårbare av oss kan mestre og med økende toleranse for de utsatte minoritetene blant oss. Det prosjektet står og faller med SV.

Nå er det ikke mange europeiske venstreregjeringer som kan strides om hvem som er best i kampen mot nyliberalismen. I tillegg til Norge var det inntil nylig bare to europeiske land der partier til venstre for sosialdemokratene var i regjering - Kypros og Island. Nå er det bare Norge igjen – og bare ei uke til?

Den rødgrønne regjeringen har derfor vært viktig langt utover Norges grenser. Skulle den bli gjenvalgt – på tvers av alle meningsmålinger - vil det sende et signal om at det nytter å stå opp imot den nyliberale bølgen som har velta inn over Europa etter 1980.

Taper de rødgrønne valget, er budskapet det motsatte: Den nyliberale offensiven lot seg ikke bremse sjøl i et land med rikelige statsinntekter og med en fagbevegelse som har krevd en klar venstredreining av politikken – og som i 2005 i virkeligheten innsatte den rødgrønne regjeringen.

Uten et sterkt SV rammes gjennomslagskraften til norsk fagbevegelse.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 31. august)