Die Linke på vei opp

Budskapet fra Dresden: Det er Angela Merkel som er trusselen mot euroen

De tyske velgerne går til valg i september, to uker etter det norske valget. Die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene, holdt valgkampkongressen sin i det flomherjede Dresden sist helg. Stemningen blant de 5-600 delegatene var upåklagelig: Nå skulle partiet gjenreises både blant velgerne og medlemmene.

Så nylig som på partikongressen for ett år sia så alt trøstesløst ut. Meningsmålingene viste at partiet var på full fart ned mot sperregrensa på fem prosent. I vest, der 80 prosent av velgerne bor, falt die Linke ut av delstatsparlament etter delstatsparlament med stemmeandeler nede på 2-3 prosent. Den gang tyda alt på et katastrofevalg i 2013 i forhold til valgsuksessen for fire år sia da 11,9 prosent av velgerne stemte på die Linke..

Det første gjennombruddet for die Linke kom i 2005. Anført av Gregor Gysi i øst og Oskar Lafontaine i vest fikk det nye venstrepartiet 8,7 prosent av stemmene og 54 representanter i Forbundsdagen. Valget i 2009 økte gruppa til 76.


De siste åra har partiet vist fram ei lite tiltalende vrangside. Media koste seg over en partiledelse som var uenig om det meste: både om hva slags parti die Linke skulle være - og om hvem som egentlig burde lede partiet. Hvert tiende medlem forlot partiet.

Den bitreste konflikten sto mellom dem som ville i regjering med sosialdemokratene i SPD på regionalt og lokalt nivå. På riksnivå har SPD-ledelsen låst alle dører for die Linke og kasta nøklene.

Kongressen i 2012 klarte å samle seg om nye partiledere, den 35-årige grasrotaktivisten Katja Kipping fra øst og den 57-årige Bernd Riexinger med bakgrunn fra fagbevegelsen i vest. De hadde støtte fra hver sin fløy i partiet, men begge ville samarbeide og ikke slåss,


Kongressen i Dresden hadde som hovedjobb å vedta valgprogrammet til die Linke. ”100 % sosial!” skal være hovedslagordet. Det klinger ikke særlig fengende på norsk, men det er kanskje annerledes i et samfunn der enorme sosiale utfordringer står i kø.

Etter århundreskiftet er Tyskland det landet i Europa der reallønna ikke har økt – og der inntektsforskjellene har økt mest. Mer enn fire millioner tyskere har ei timelønn på under 7 euro. Halvannen million har ei lønn under 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.

I media framstilles Tyskland som det landet som har kommet seg uberørt gjennom krisa, det eneste EU-landet der arbeidsløsheten er gått ned. Men kriseløsningen har vært å erstatte heltid med deltid for millioner av tyskere.

Die Linke har på mange områder lett spill. Sosialdemokratene (SPD) og de Grønne står ikke for noe reellt alternativ til Angela Merkel verken i innenriks- eller utenrikspolitikken.

Die Linke er f.eks. eneste parti som går mot å sende tyske soldater ut av landet. De vil derfor trekke styrkene tilbake fra Afghanistan umiddelbart.

Arbeidsgiverne har sagt opp tariffavtalene for tre millioner ansatte i detaljhandelen. Eierne av de fem største handelskjedene er blant de ti rikeste i Tyskland., og det fins 880 000 tyske millionærer, ifølge Riexinger: ”Dem må vi integrere!”


Det var Gregor Gysi som innleda til debatten om valgprogrammet. Hovedbudskapet hans var at die Linke har folkeflertallet med seg i sak etter sak, men alle de andre partiene mot seg. Utfordringene hans til sosialdemokratene og de Grønne var derfor mange og konkrete:

- Når vil dere gå inn for ei minstelønn på ti euro timen og en minstepensjon på 1050 euro, det dobbelte av det mange har i dag?

- Når vil dere øke skattene på de høye inntektene og de store formuene, men senke dem for folk med lave inntekter?

- Når vil dere få bort hele lavlønnssektoren og all utleie i arbeidslivet?

- Hva vil dere gjøre med at 52 prosent av alle arbeidstakere under 35 år og 70 prosent av de offentlig ansatte bare har midlertidig arbeid?

- Når vil dere ta avstand fra den politikken Angela Merkel fører for å redde euroen?

- Vil dere virkelig ikke avskaffe skolestrukturen fra keiserriket og innføre en heldags fellesskole uten sosial utskillling?


Krisepolitisk er programmet oppsiktsvekkende dristig. Alle andre tyske partier stiller seg bak krisepolitikken til Angela Merkel, den som sender millioner av mennesker i andre land ut i arbeidsløshet og håpløs fattigdom. Die Linke slår fast at det er Tyskland som er problemet og ikke løsningen for kriserammede euroland.

På ett punkt ble uenighet skjøvet under teppet. Die Linke går til valg på at euroen må bestå. Men den politiske brodden er likevel skarp: Det er Angela Merkel som sprenger valutaunionen med krisepolitikken sin. Og det er en omlegging av krisepolitikken der banker får svi og arbeidsløse kommer i jobb, som er det eneste som kan berge euroen.

Den gamle ringreven Oskar Lafonaine, inntil nylig gruppeleder for parlamentsgruppa sammen med Gregor Gysi, har argumentert for at valutaunionen må oppløses slik at EU går tilbake til et system med avtalte, faste vekslingskurser mellom de nasjonale valutaene. Han tok ikke ordet på kongressen, men alle visste hva han mente.

Det er nok også andre i die Linke som er skeptisk til den valutaunionen som har skapt så store problem for kriselanda i EU. Men fram til valget kommer nok alle til å si det samme: Det er krisepolitikken til Merkel som knuser euroen! Og det er krisepolitikken vår som kan berge euroen og “den europeiske integrasjonen”.

Slik faller die Linke inn i samme mønster som de fleste andre partiene til venstre for sosialdemokratiet – fra Syriza i Hellas til Venstreunionen i Spania og SF i Danmark. Vi er for EU, men ikke for det EU som faktisk eksisterer.

Det som er synd, er at verken krisa, krisepolitikken til EU eller EU er historiske tilfeldigheter. Både krisa, krisepolitikken og EU er uttrykk for hvordan den reellt eksisterende kapitalismen former dagens Europa.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. juni 2013)