APs ære og SVs avmakt

Hvordan kan SV gjøre seg synlig i regjering med Arbeiderpartiet?

SVs glideflukt fra 12,5 % ved valget i 2001 til 8,8 prosent i 2005, 6,2 prosent i 2009 og 4,1 prosent kan ikke skyldes tilfeldigheter. Mange forsøk på forklaringer er lansert, noen for å forsvare regjeringsdeltakelsen, andre for å beklage den.

Kanskje er hovedforklaringen så enkel som dette: I den grad SV bidro til å trekke Arbeiderpartiet til venstre, ville potensielle SV-velgere like gjerne stemme på Arbeiderpartiet.

Hvorfor? Fordi politikken til regjeringen nødvendigvis måtte framstå som hele regjeringens politikk også der hvor det i utgangspunktet var SVs politikk som vant fram. Arbeiderpartiet og statsministeren kunne ta æren for det som SV fikk i gjennom, mens SVs makt ble stadig mindre.

Spissformulert og paradoksalt: Jo mer SV fikk gjennomført av sine hjertesaker fra regjeringserklæringen Soria Moria I, jo mer ville statsministeren og statsministerens parti tjene på det.


Grunnproblemet i debatten om SV i regjering er derfor dette: Hvordan kan SV bli synlig for egne medlemmer og potensielle velgere i regjeringskoalisjon med et Arbeiderparti som har flertall i regjeringen?

I åtte år har regjeringsdeltakelsen gjort SV alt for usynlig både for SVs medlemmer og for dem som stemte på SV i 2005 og 2009.

Det ble ofte sagt: Det går ikke an å være litt i regjering. Når SV er i regjering, er hele partiet i regjering.

Dette ble forstått slik at statsrådene til SV sto inne for politikken til regjeringen også når de var stemt ned av regjeringsflertallet. Unntakene var de gangene statsrådene dissenterte, det vil si markerte offentlig at de var uenige i et regjeringsvedtak.

Regjeringssamarbeidet ble også forstått slik at stortingsgruppa ikke kunne stemme mot regjeringen i andre saker enn der hvor SV-statsrådene hadde valgt å dissentere.

Dermed ble det mange saker der SV både i regjering og i Stortinget stemte for vedtak som de var uenige i. Dette ble tatt imot med fryd i media over et SV som stadig måtte «sluke kameler», ja hele «karavaner av kameler».

Internt i SV bidro dette til frykten for det som ble kalt «fallhøyde»: Ved å markere for klart hva vi egentlig ville, ville tapene bli mer synlige. Stemplingen av SV som partiet som bare tapte, kunne da feste seg enda mer både hos SV-medlemmer og hos potensielle velgere.

Det opplagte, at mindretallet i regjeringen må finne seg i å tape flere saker enn det kan vinne, var ingen trøst verken for medlemmene eller velgerne til SV. Stadig flere fortalte oss at de var «skuffet over SV» og at «partiet ikke var til å kjenne igjen».

Samtidig var det slik at om tapene var synlige, så var seirene så godt som usynlige. Det var umulig for statsrådene til SV å gå ut med at Arbeiderpartiet egentlig hadde villet noe helt annet, men at SV vant fram ved hjelp av en kombinasjon av gode argumenter og en mobilisert opinion utafor Stortinget, f.eks fra fagforbund eller fra miljøorganisasjoner.

Betyr alt dette at SV rammes av en politisk tyngdelov hvis vi går inn i regjering med AP – at oppslutningen om partiet er dømt til å synke som en stein – attpåtil i pinefull langsom kino - mot den endelige crashlandingen?

Tre vilkår stilte SV til seg sjøl foran regjeringssamarbeidet i 2005:
- SV måtte ha en tilstrekkelig styrke. Den gang betydde det for de fleste av oss minst ti prosents valgoppslutning.
- Vi ville ikke gå inn i en mindretallsregjering.
- Viktigst: Godt organiserte krefter utafor partiene måtte være på vår side i dragkampene med Arbeiderpartiet. Der var LO i 2005. Det var også knapt noen i miljø-, freds- og solidaritetsorganisasjonene som støtta AP i dragkampene om regjeringserklæringen i 2005.

Vi overså et fjerde vilkår, det som kunne hindre at oppslutningen om partiet ble en synkende stein.

Det hjelper ikke at vi har et arbeidsprogram som forteller hva vi vil. Det er ikke nok at enkeltmedlemmer, lokallag, fylkeslag eller landsstyret argumenterer godt og heftig om hva vi slåss for, heller ikke når det er for standpunkter der faren er stor for at vi kan tape slag i regjeringa.

SVs statsråder kan dissentere oftere enn de gjorde disse åtte åra. Men det er ei grense: Det må ikke skje så ofte at mulighetene svekkes for å få AP-flertallet i regjeringen med på vedtak de bare motstrebende kan være villige til.

All slik innsats har bare marginal betydning for mange medlemmer og mange potensielle velgere.

Da har vi bare ett kort igjen: Stortingsgruppa.

Så la dette være ett av de mange innspill til debatten om SV i regjering:

Blir det en neste gang, må vi få til en avtale med Arbeiderpartiet om at SVs stortingsgruppe står fritt til å stemme imot forslag fra regjeringen – også der hvor SV-statsrådene ikke har dissentert.

Det vil AP-ledelsen avvise blankt. Men vent litt:

De aller fleste gangene SVs stortingsgruppe vil stemme mot forslag fra regjeringen, er saker hvor SV har et massivt flertall på Stortinget mot seg. Regjeringen vil ikke være i fare, og SV får vist hva partiet står for i saker hvor det er aller viktigst å være synlig.

Det er likevel en teoretisk mulighet for at det oppstår situasjoner der en så stor del av Stortinget er enig med SV at regjeringen kan få et flertall mot seg. Da må SV-representantene argumentere i salen mot forslaget fra regjeringen, men avslutte innleggene med å si: Vi stemmer for forslaget fra regjeringen fordi enhver annen regjering er en løsning vi ikke vil ha.

Dette opplegget vil AP-ledelsen også blankt avvise.

Så veit vi det.

Det veit da samtidig også tillitsvalgte i fagbevegelsen som utålmodig vil ha en regjering med tyngdepunkt til venstre for tyngdepunktet i Arbeiderpartiet. Det veit også en like utålmodig venstrefløy innen Arbeiderpartiet som ikke ser seg tjent med den tyngdeloven som lar oppslutningen om SV falle som en stein i regjering med Arbeiderpartiet.

Så kanskje vi skal la tanker som disse modne – også i Arbeiderpartiet.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. september 2013.)