Har vanviddet mening?

Hvem ser seg tjent med en krisepolitikk der land etter land kutter seg til fant?

Krisepolitikken i EU utvikler et ”samarbeid” der de land som er minst ramma av krisa, dikterer hva land som er hardere ramma skal finne seg i:
- At de må godta hjelp i form av lån som øker statsgjelda enda den på forhånd er alt for stor til at den kan betjenes.
- At de må skjære ned på alt som kunne få flere tilbake i arbeidslivet
- At de må bekjempe arbeidsløsheten ved å øke den – i håp om at det fins et nivå der lønninger, lønnskrav og forventninger har falt så lavt at resten av verden kan utkonkurreres.

Jo mer en kutter i lønninger, pensjoner, velferdsytelser og tallet på offentlig ansatte, jo mindre penger har folk og bedrifter – både til å kjøpe varer og tjenester produsert innenlands og til å kjøpe importerte varer og tjenester. Sluttresultatet blir det verst mulige: Den eneste eksporten som vokser, er arbeidsløshet.

Kan en slik undergangsspiral ha mening? Det er det brennende spørsmålet i dag. Hvorfor føres det en krisepolitikk som øker arbeidsløsheten og undergraver velferdsordninger?

De som tar beslutningene, er verken dumme eller uinformerte. De har tilgang på Europas best betalte rådgivere for å få analysert hva det er som foregår.

Er det da formastelig å spørre: Er det meningen med krisepolitikken at arbeidsløsheten skal øke og velferdsordningene svekkes?

Da Angela Merkel tok over som tysk forbundskansler i november 2005, takka hun i tiltredelsestalen forgjengeren sin slik: “Jeg vil gjerne personlig takke kansler Schröder for at han med Agenda 2010 så modig og resolutt åpna ei dør så vårt sosiale system kan tilpasses en ny tid.”

Hva sikta hun til?

Schröder-regjeringen lanserte sin Agenda 2010 i mars 2003 med opplegg for en kraftig nedbygging av velferdsordningene. Året etter slo regjeringen til med Hartz IV – ei lovpakke som skulle svekke folks rettigheter i arbeidslivet.

Sosialpolitikken ble lagt om for å tvinge arbeidstakerne til å godta lavere lønn enn før. Dagpengene til arbeidsløse ble satt ned og. pensjonsytelsene ble redusert.

Oppsigelsesvernet ble svekka. Det ble lettere å ta i bruk midlertidig og innleid arbeidskraft og å omgjøre lønnstakere til sjølstendige næringsdrivende slik at arbeidsgiveren kunne slippe å betale for sosiale utgifter, og slik at all risiko ved ulykker og sjukdom kunne legges på den som jobber på den måten.

På store bedrifter sprengte arbeidsgiverne de bransjevise tariffavtalene og tvang i gjennom avtaler på bedriftsnivå som ofte innebar at de ansatte måtte godta lavere lønn og lengre arbeidstid mot at de ble garantert jobb 3-4-5 år til. Trusselen var utflagging til land lenger øst i Europa.

Mange arbeidsløse har offentlig subsidierte mini- og midi-jobber til langt under tarifflønn som eneste jobbtilbud. Lønns- og inntektsforskjellene er derfor økt kraftig i det tyske samfunnet.


I april 2004 demonstrerte 500.000 i Berlin, Köln og Stuttgart mot Hartz IV-politikken, og utover sommeren og høsten var rasende demonstranter ute på gatene hver mandag i mange byer.

Regjeringen slo akkurat så mye retrett at protestbølgen avtok, men i all hovedsak føres den knallharde innstrammingspolitikken videre. For Schröder hadde ett trumfkort: det vil ikke bli bedre med en Merkel-regjering.

På det årlige Davos-møtet i 2005, der den økonomiske og politiske eliten fra alle verdenskanter sto sosialdemokraten Gerhard Schröder fram med det glade tyske budskapet: “Vi har bygd opp en av de beste lavlønnssektorene som fins i Europa.”


Det var i 2005. Nå tvinger EUs krisepolitikk fram stadig større lavlønnssektorer i kriseland etter kriseland. Budskapet fra tyske politikere er: Gjør som oss! Følg opp Hartz IV over hele Europa! Det kravet stiller alle tyske partier seg bak, unntatt die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene.

“Hartz IV overalt” går av seg sjøl med det overtaket krisepolitikken til troikaen har fått over alt – fra de herskende tanker til herskende regjeringer.

Men hva om alle EU-land gjennomfører sine Hartz IV like grundig som Schröder og Merkel har gjort i Tyskland. Da forsvinner jo den konkurransefordelen tysk næringsliv har opparbeida seg!

Hvis det ikke gjennomføres en tysk Hartz V enda mer brutal enn den forrige for å sikre konkurransekraften til tysk næringsliv – fortsatt på bekostning av alle land som konkurrerer med tyske varer og tjenester hjemme og ute.

En slik spiral har sjølsagt ingen god mening. Den kan også stoppe av seg sjøl – f.eks. ved at den økonomiske veksten i Tyskland forsvinner. Den var på trygge tre prosent fram til 2011. Så er den gått ned år for år. De siste prognosene for i år er på 0,3 prosent.

Det skyldes ikke at den tyske konkurranseevnen alt er svekka. Det skyldes at i kriselanda kjøper forbrukere og bedrifter mindre av alt – også av tyske varer og tjenester.

Samtidig er kjøpekraften kjørt til bonns i alle EU-land. En så stor del av ungdommen står uten arbeidserfaring, og skolene er sultefora så kraftig at det vil ta tid å få arbeidslivet på fote igjen.

Hvem vil virkelig dette? Eller: Hvem ser seg tjent med dette?

Hvem ser seg tjent med at lønninger, pensjoner og offentlige tjenester kuttes? Hvem ser seg tjent med et arbeidsliv der både jobbsøkerne og de som er i jobb er villige til å jobbe for lavere lønn, med svakere oppsigelsesvern og andre rettigheter i arbeidslivet?

Kasmpen om krisepolitikken er kamp om samfunnsmakt mellom det store flertallet som rammes av den krisepolitikken som føres og de på kapitalsida som er tjent med at flertallet rammes.

I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar. I årevis har økonomer fra alle verdens kanter fordømt denne krisepolitikken. Samme kritikk har kommet fra FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP med krav om at krisepolitikken til EU må dreies fra kutt- til vekstpolitikk. Sjøl i OECD og IMF bryter slike tanker fram.

Foreløpig rår de “herskende tankene”. Hvor lenge?

(Artikkelen er trykt i Klassekampen 6. juli 2012=