Varmere og villere?

Hvorfor bekymre seg når regjeringene ikke setter inn noen klimapolitikk som monner?


Noe er de fleste enige om: Uten atmosfære ville det vært kaldt her på jorda.

Forskere har regna seg fram til at uten atmosfære ville temperaturen på jordoverflaten svinge rundt 18 kuldegrader. Men atmosfæren ”holder på varmen fra sola” ved å begrense varmestrålingen fra jorda ut i verdensrommet

Det franske forskergeniet Joseph Fourier argumenterte alt i 1824 for at noen av gassene i atmosfæren hadde en slik virkning. Utover på 1800-tallet bidro mange til å undersøke hvilke gasser som ”absorberte” varmestråling mest.

Neste gjennombrudd i klimadebatten kom i 1896 med den svenske kjemikeren Svante Arrhenius. Han fikk i 1903 nobelprisen for påvisning av elektrolyse, men hadde i årevis fundert på noe helt annet: Hva var det som hadde framkalt de enorme istidene. Kunne det tenkes at de skyldtes kraftige endringer i mengden CO2 i atmosfæren?

Med penn og papir satte Arrhenius i gang med den oppgaven som klimaforskerne i dag bruker datakraft til å løse. Etter noen tusen beregninger kom han fram til at temperaturen ved jordas overflate ville stige med 5-6 grader hvis CO2-nivået fordobles – og falle med 4-5 grader hvis CO2-nivået halveres. Det kunne altså være en sammenheng mellom CO2-nivå og istider – hvis CO2-nivået endres kraftig.


At CO2-nivået har økt i det siste, kan ingen i dag betvile. Ved å borre seg ned tusenvis av meter i Grønlandsisen og i Antarktis har forskere henta opp informasjon om CO2-nivået i atmosfæren år for år i hundretusener av år bakover. Luftboblene fanga inne i iskjernene viste at CO2-nivået var særlig lavt under istidene og høyt i varmeperiodene.

At CO2-nivået har betydning for temperaturen på jorda, er det derfor heller ingen som kan betvile. Heller ikke at CO2-nivået nå er historisk høyt. Det er målt til 180 ppm (volumandel CO2 per million) i de mest ekstreme istidene og til 280 ppm i de varmeste periodene. Nå er nivået over 390 ppm. Så høyt har det visstnok ikke vært noen gang de siste 800.000 år.

Mange klimaforskere har framholdt 450 ppm som vippepunktet for den globale oppvarmingen (point of no return). Passeres det nivået, kan den globale oppvarmingen bli sjølforsterkende:
- Forsvinner permafrosten fra deler av tundraen, slipper enorme mengder av metan (en av de kraftigste klimagassene) opp i atmosfæren. Det bidrar til økt oppvarming slik at mer av tundraen tiner.
- Forsvinner deler av isdekket i Arktis, reflekteres mindre sollys vekk, oppvarmingen øker, og mer is smelter.

Men fortsatt raser debatten om årsaken til det høye CO2-nivået. Skyldes CO2-økningen menneskelig virksomhet? Eller skyldes den endringer i naturforhold på sola eller på jorda?


I 1988 ble det interstatlige klimapanelet IPCC oppretta, og den første IPCC-rapporten ble lagt fram i 1990. Den fastslo at kloden varmes opp, men ikke hvorfor. Den avviste at endringer i solintensiteten kunne være grunnen, men slo fast at hvis CO2-nivået i atmosfæren fortsatte å øke, ville temperaturen øke.

IPCC-rapporten var ett av grunnlagsdokumentene for den store FN-konferansen i Rio de Janeiro i 1992. Konferansen oppfordra til frivillige tiltak mot klimagassutslipp, men kom ikke fram til noen bindende forpliktelser.

Utover på 1990-tallet utvikla klimaforskere stadig mer raffinerte klimamodeller. En av konklusjonene var at når en bare la inn data om naturlige forhold (solintensitet, vulkanutbrudd o.l) var det ikke mulig å forklare temperaturendringene på 1900-tallet. Det var derimot mulig hvis en i tillegg la inn data om klimagassene i atmosfæren.

Det førte til IPCC-rapport nummer to fra 1995. Der var konklusjonen, og jeg siterer på engelsk fordi en oversettelse kan fjerne forbeholdene: ”The balance of evidence suggests a discernible human influence on global climate.”. Altså noe slikt: - Mye tyder på at det er en merkbar menneskelig innvirkning på det globale klimaet.

Denne klimarapporten lå til grunn for Kyoto-møtet i 1997 og til den Kyoto-protokollen som USA, Kina, Russland og u-landa – med hver sin begrunnelse - ikke ville være med på.

Den tredje IPCC-rapporten fra 2001 fastslo at det var ”sannsynlig” at ”mennesker hadde forårsaket den observerte globale oppvarmingen”. Sannsynligheten ble satt til et sted mellom 66 og 90 prosent. ”Business as usaual” ville føre til at den globale temperaturen ville øke med fra 1,4 til 5,8 grader i 2100.

Den fjerde IPCC-rapporten fra 2007 var klarere i konklusjonene. Den globale oppvarmingen er ”utvetydig” (unequivocal). Og det er ”svært sannsynlig” (mer enn 90 prosent) at mennesker er årsaken til den globale oppvarmingen. Det var mer usikkert hvor mye temperaturen ville øke fram til 2100. Anslaget var fra 1,1 til 6,4 grader.

Den neste IPCC-rapporten vil bli lagt fram i september. Lekkasjer tyder på at konklusjonene vil bli kraftigere og mer entydige enn før.

For hver IPCC-rapport har kritikken økt i omfang og intensitet. Kritikken går i mange retninger, for eksempel
- at IPCC-panelet er satt til å begrunne en fasit fastslått politisk på forhånd,
- at klimaskeptikere undertrykkes i debatten,
- at det ikke foregår noen global oppvarming,
- at CO2-økningen skyldes helt andre forhold enn bruken av fossil energi,
- at det er billigere å tilpasse seg den globale oppvarmingen enn å hindre den.

Samtidig er det påfallende at mye av det som framstår som organiserte klimaskeptiske kampanjer er finansiert av konsern som tjener penger på fossil energi. Det er også påfallende at mange av forgrunnsfigurene i slike kampanjer også var aktive i kampanjer mot røykeforbud og i debatten om passiv røyking.

I mange land er opinionen mindre overbevist enn før om at klimautfordringene er særlig store. Den viktigste grunnen er antakelig at folk flest ikke trenger å bekymre seg når regjeringene gjør så lite.

Men det er annen historie.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen 23. mars 2013)