Engel eller djevel?

Verre for alle eller bedre for alle, hva er best? Det bestemmes i Tyskland.


Tyskland er det landet som er kommet greiest i gjennom krisa. Det bildet spres til overmål. Tysk industri er den store vinneren på eksportmarkedene. Arbeidsløsheten er under seks prosent, lavere enn noen gang siden muren falt. Tyskland roses for å være EUs reddende engel.

Men bildet har sine skyggesider. Den økonomiske veksten har vært lavere enn gjennomsnittet i eurosonen. Sysselsettinga har siden 1990-tallet vokst langsommere enn i alle andre land i eurosonen. Arbeidsløsheten er gått ned fordi så mange millioner er overført fra heltid til deltid.

Den gjennomsnittlige reallønna er gått ned samtidig som inntektsforskjellene har eksplodert. Mer enn hver femte tyske arbeidstaker (22,2 prosent i 2010) har ei timelønn under 2/3 av gjennomsnittslønna. Det innebar at åtte millioner tyskere hadde ei timelønn på under 9,15 euro (ca. 72 kroner).

Reddende engel har Tyskland ikke vært. Tvert imot: Tyskland er problemet for resten av eurosonen – verken løsningen eller redningen:

Kriseland som Hellas, Portugal, Spania og Italia er utkonkurrert av tysk næringsliv både på hjemmemarkedene sine og på utemarkedene. Hovedgrunnen er at reallønna i Tyskland lå fire prosent lavere i 2009 enn i 2000. I alle andre europeiske land økte reallønna med fra 10 til 25 prosent. Tyskerne fikk derfor solgt langt mer til disse kriselanda enn de kjøpte fra dem.

Tysk politikk har derfor ansvaret for at EU-krisa ble verre enn nødvendig – og for at den er blitt ekstra vanskelig å løse. For kuttkrava til Angela Merkel får ingen ut av arbeidsløshet verken i Hellas, Portugal, Spania eller Italia.

ILO-rapporten ”Global Employment Trends 2012” fastslo: ”Den økende konkurranseevnen til tyske eksportører har i økende grad blitt identifisert som den strukturelle årsaken til vanskelighetene i euro-området.” Rapporten retta en sterk oppfordring til den tyske regjeringen om å få slutt på lavlønnspolitikken fortest mulig.

Det ville bety at tysk krisepolitikk måtte legges om 180 grader. Det måtte bli flere penger i omløp slik at tysk næringsliv og tyske forbrukere fikk råd til å kjøpe mer - også av importvarer. Det måttet bety at kuttpolitikken måtte erstattes av en vekstpolitikk ved at offentlige utgifter økes, ved at pensjonene økes, og ved at lønningene øker minst i takt med lønningene i andre euroland.

En forsiktig omlegging har faktisk skjedd. Mens gjennomsnittlig reallønn i 2009 lå 4,6 prosent lavere enn i 2000, økte reallønna i 2010 med 1,2 prosent, i 2011 med 1,0 prosent og i 2012 med 0,6 prosent.

Men tysk reallønn ligger fortsatt 1,8 prosent lavere enn i 2000, mens den i alle andre europeiske land økte så kraftig at det er mye å ta igjen før det blir muligheter for balanse i forholdet mellom Tyskland og andre EU-land.

Denne balansen kan skapes på to måter:
- Enten ved at det blir enda verre i andre EU-land ved å kaste enda flere millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og i en fattigdom som vi ikke har hatt maken til på tiår.
- Eller ved at tyskere får det bedre – at de får tilbake heltidsjobbene, får mer i lønningsposen, får tilbake pensjoner på samme nivå som før 2003.

Verre for alle eller bedre for alle, hva er best? Så enkelt er valget blitt. Det kan bare tas ett sted – i Tyskland.


Tyskland har i hvert fall ingen grunn til å klage over hva landet har fått ut av krisa i valutaunionen – sammenlikna med andre euroland

De fleste økonomer er i dag enige om at valutaunionen fra starten var en grunnleggende feilkonstruksjon, men en feilkonstruksjon som var til fordel for Tyskland og til ulempe for de fleste andre land i eurosonen.

Tyskland fikk en valuta som var mindre sterk enn D-marken ville ha vært og dermed til fordel for den tyske eksporten. De fleste andre land, og særlig Hellas, Portugal, Spania og Italia fikk en valuta som var alt for sterk for alt de hadde av konkurranseutsatt næringsliv.

En tysk statsbank, Förderbank KfW, la i juli 2011 fram beregninger over hvor mye Tyskland kan ha tjent på å ha euro som valuta i stedet for D-marken. Siden D-marken ville vært en sterkere valuta enn euroen ville det ha redusert tysk eksport med milliardbeløp. Et forsiktig anslag basert på at D-marken ville vært 15 prosent sterkere enn euroen, ville ha betydd at eksporten på to år (fra tredje kvartal i 2009 til andre kvartal 2011) ville blitt redusert med 50-60 milliarder euro. (www.kfw.de 1.7.2011) Det er gått to år til, slik at Tyskland kan ha tjent røft 100 milliarder euro på valutaunionen.

Men krisa har gitt Tyskland også andre fordeler framfor de kriselanda som har vært velsigna med tysk krisehjelp i form av lån som skal betales tilbake.

I januar 2012 fikk Tyskland solgt statsobligasjoner med ei rente på –0,01 prosent, altså med negativ rente. Det betyr at kjøperne betaler for å sitte med disse obligasjonene. Det har aldri hendt før, kunne finansministeren fortelle.(Der Spiegel 10.1.2012)

Samtidig måtte kriselanda betale renter på fem, seks, sju prosent på sine statsobligasjoner. Ellers ville ingen ha lånt dem penger.

Denne forskjellen i renteutgifter dreier seg om mange titalls milliarder euro i løpet av krisa. 80 milliarder euro var anslaget i september 2012 fra European Council on Foreign Relations (ecfr.eu 5.9.2012).

Siden da er det gått enda ett år med store renteforskjeller. Da kan en tysk fordel på nye 100 millarder euro for lengst være passert. Det er en fordel som “kommer av seg sjøl”, men som har bidratt til at tysk økonomi glir så uberørt gjennom krisa – hvis en ser bort fra hvor lav lønn mange tyskere må finne seg i.

Noen titalls milliarder euro har Tyskland bidratt med til krisepakkene til EU og IMF, de pakkene som bare ble gitt - som lån, og ikke som gaver - hvis knallharde kutt bli gjennomført i tide i kriseland etter kriseland. Men det har den tyske statskassa hatt råd til.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 29. juni 2013)