Valget på¨Island - og hvorfor?

Valget i tall

Velgere i prosent mandater
2009 2013 2009 2013

Selvstendighetspartiet 23,7 26,7 16 19
Fremskrittspartiet 14,8 24,4 9 19
Samfylkingin (sos.dem) 29,8 12,9 20 9
Venstre-Grønne 21,7 10,9 14 7
Lys Framtid - 8,2 6
Piratpartiet - 5,1 3

Det var varsla snøstorm fra nord i Reykjavik på kvelden valgdagen. Den kom ikke, og blant velgerne gikk vindkastene i alle retninger. De to regjeringspartiene, det sosialdemokratiske Samfylkingin og SVs søsterparti Venstre Grønne, ble slengt til side – og de to partiene som hadde hovedansvaret for å føre Island ut i krisevanviddet, fikk velgernes tillit.

På forhånd gikk meningsmålingene amok for de fleste partiene. Fremskrittspartiet, det tradisjonelle bygdepartiet, falt fra rekordhøye 40 prosent til 24 prosent i løpet av valgkampen. De Venstre-Grønne steg fra 5,7 til 10,9 prosent de to siste ukene, mens Piratpartiet falt fra 10 til 5 prosent.


EU-spørsmålet som tikkende bombe?

Islandsk politikk kan sikkert forstås og forklares, men det er ikke nok med noen hektiske døgn i Reykjavik der jeg overveldes av stikk motsatte framstillinger og vurderinger av partier, begivenheter og ikke minst personer.

Jeg sitter igjen med et bilde av at alle partier kan rives i filler av indre konflikter, om ikke av politisk uenighet, så i hvert fall av personlige motsetninger. I alle partier fylker medlemmer seg om rivaliserende høvdinger. Det snakkes om klaner innad i partiene bundet sammen av slektskap og bekjentskap.

Sjøl toneangivende politikere kan skifte parti for så å komme tilbake til sitt gamle parti. Alle partier kan samarbeide med alle andre – og gå i strupen på alle andre. Ingen koalisjoner forventes å vare.
Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet, har vært med i alle regjeringer fra 1980 til 2009 – i koalisjoner der alle de tre andre store partiene fra tid til annen har vært med.

Samfylkingen var på slutten av 1990-tallet et forsøk på å samle hele venstresida for å kunne utfordre maktmonopolet til Selvstendighetspartiet. Det skar seg på EU-spørsmålet. Det sosialdemokratiske partiet hadde EU-medlemskap som hjertesak, og EU-tilhengerne i Kvinnelista og i Folkealliansen, det venstresosialistiske partiet som var nesten like stort som sosialdemokratene, slutta opp om samlingen i Samfylkingin. EU-motstanderne samla seg i stedet i Venstre-Grønne.

Dette har gjort spørsmålet om EU-medlemskap til ei tikkende bombe under islandsk politikk. Samfylkingin har stått fram som det eneste ja-partiet på Island, og til gjengjeld som et glødende ja-parti.

Da Samfylkingin og Venstre-Grønne i 2009 fikk flertall på Alltinget for første gang, stilte Samfylkingin som sitt ultimatum at en samarbeidsregjering skulle sende en søknad om medlemskap i EU. Mange nok fra gruppa til Venstre-Grønne stemte for å sende en lik søknad til at det ble flertall for det på Alltinget.

Venstre-Grønne førte valgkampen i april 2009 på sitt nei til EU, og de fleste alltingsrepresentantene deres gikk på talerstolen og forsikra om at de ville jobbe for et nei når forhandlingene med EU var over.

Dette har skapt store forviklinger og misstemning både blant velgere og medlemmer. I løpet av perioden har fem av de 14 alltingsrepresentantene for de Venstre-Grølnne meldt seg ut av partiet. Fire av dem har begrunna utmeldelsen med at de ikke kan forsvare at partiet fortsatt stiller seg bak forhandlingene om EU-medlemskap. Tre av dem stilte til valg på Regnbue-lista som hadde EU-motstand som viktigste grunnlag. Lista samla bare én prosent av velgerne og er dermed ikke representert på Alltinget.

Det har ikke gjort situasjonen enklere for EU-mostanden på Island at EU nå forhandler helt annerledes enn ved forhandlingene med Sverige, Finland og Norge på 1990-tallet. Nå krever EU at med en gang et saksfelt er forhandla ferdig, skal Island ta over EUs regelverk på området – altså før noen folkeavstemning er holdt om helheten i avtalen.

Begge valgvinnerne, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet, har lovt velgerne en folkeavstemning om hvorvidt forhandlingene skal avbrytes. Men det er helt uklart når en slik folkeavstemning eventuelt skal holdes.

Det er påfallende at ingen av de tre nei-partiene har gjort EU til et tema i valgkampen. Et nytt parti, Lys Framtid, gjorde det derimot klart at det vil ha Island inn i EU. Med sine 8 prosent av velgerne kom det inn i Alltinget med 6 representanter og vurderes av mange som et «sosialdemokrati light» et sted til høyre for Samfylkingin.


Har velgerne glemt – eller tilgitt?

Mange kommentarene fra utlandet slår ned på to paradokser:
- De to partiene som førte Island ut i krise som var mer dramatisk enn noe annet land i Europa, ble valgets store vinnere.
- De to regjeringspartiene som har fått til at Island - som eneste europeiske kriseland - er på god vei til å komme ut av krisa med lav arbeidsløshet og en økonomi under brukbar kontroll, de ble valgets store tapere.
-
Det er ingen tvil om at valgvinnerne Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet slapp løs den hemningsløse spekulasjonsøkonomien på Island fra 2002. De hadde da også stått sammen om den systematiske privatiseringspolitikken fra tidlig på 1990-tallet.

Men sosialdemokratene kan ikke fri seg fra medansvar. På Alltinget stemte de helt fra 1990-tallet gjennomgående for alt det som høyrelederen David Oddson sto for i den økonomiske politikken.

Eneste opposisjonsparti var Venstre-Grønne. De gikk så hardt ut mot privatiseringer og spekulanter at de ble stempla som upatriotiske når de angrep islandske oppkjøp av banker, handlegater og fotballklubber i utlandet.

Om store velgerskarer har tilgitt de to valgvinnerne for den nære fortida, aner jeg ikke. Men venstreregjeringen er nok den hoggestabben som står nærmest i tid.

Økonomien er nok i vekst – og har vært det i snart tre år. Arbeidsløsheten er under 5 prosent, og ingen kastes ut av boligen sin sjøl om gjelda er større enn salgsverdien. Island konkurrerer ikke lenger med Norge om å være «beste land å bo i» på internasjonale statistikker. Men landet regnes fortsatt blant de ti på topp.

Men det folk merker på kroppen, er at de har mindre penger å kjøpe for enn før, at pensjonene har sunket i verdi, at noen pensjonsordninger ble helt verdiløse over natta den første krisevinteren. Mange må leve med at boliggjelda er større enn markedsverdien av boligen.

Dermed rettes kritikken over at det tar så langt tid å overvinne krisevirkningene mot den sittende regjeringen. Mot hvem ellers?


Icesave-dommen som valgvinner

Fremskrittspartiet (det bygdepartiet som tradisjonelt har vært mellompartiet i islandsk politikk) klarte å dominere valgkampen med sitt Icesave-utspill.

Icesave var en islandsk nettbank som i løpet av noen måneder fikk 400.000 britiske og nederlandske innskytere til å satse pengene sine på et løfte om å nyte godt av Europas høyeste bankrente. Det løftet var null verdt da finanskrisa lamma alt bankvesen på Island høsten 2008.

Etter mye om og men lot den islandske regjeringen seg presse av Storbritannia, Nederland, EU, IMF – og Norge - til å ta ansvaret for store deler av utenlandsgjelda til Icesave.

Den avtalen godtok ikke president Grimsson som dermed utløste en folkeavstemning om avtalen i januar 20110. Regjeringen ba innstendig velgerne om å godkjenne avtalen – for ellers ville Island gjøre internasjonal skandale. Det gjorde ikke inntrykk verken på Fremskrittspartiet eller på 93 prosent av velgerne.

En ny og gunstigere avtale ble inngått. Presidenten sa nei på nytt, og velgerne avviste også denne avtalen, denne gang med over 60 prosents flertall våren 2011. Dermed gikk saken til EFTA-domstolen. Det sto om 30 milliarder kroner, et halvt bruttonasjonalprodukt for Island. Dommen som falt i januar, ble en sensasjon: Island vant!

Dommen ble samtidig en dom over de to regjeringspartiene som hadde vært villig til å flå det islandske samfunnet for å betale milliarder til briter og nederlendere. EFTA-domstolen fortalte alle på Island at de som hadde rett, var president Grimsson, Fremskrittspartiet og det velgerflertallet som to ganger stemte nei.

Denne seieren har gitt Fremskrittspartiet blod på tann. Noen uker før valget slapp de løs et valgflesk av dimensjoner. Kom partiet i regjering, ville de gå løs på boet etter de tre store krisebankene og hente ut så mye penger at all boliggjeld på Island kunne kuttes med 20 prosent!

Dermed spratt oppslutningen om partiet over natta fra 15 til 40 prosent. Seinere har entusiasmen dalt. Motstanderne gikk løs på Fremskrittspartiet med stor fry. Det var urealistisk å få ut så mye penger, men verst: Det var de som var så rike at det hadde størst gjeld som ville få mest glede av å kutte gjelda med en femdel.

Så endte det med et valgresultat i underkant av 25 prosent – likevel det beste valg partiet noen gang har gjort.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 4.mai 2013)