Stille før stormen?

Nå tappes Irland for den ungdommen som skulle føre ”det irske miraklet” videre

Tomme butikkvinduer preger gatebildet – ikke bare i Dublin, men også utover i landet. Butikker og kontorlokaler er til salgs.

Det er likevel når en snakker med folk, at krisehverdagen blir tydelig. Vertskapet mitt i Dublin peker ut et nabohus der to søstre har vinka farvel til sine bekjente for å finne arbeid i Australia. Andre nabohus rommer flere enn før. Arbeidsløs ungdom flytter tilbake til foreldrene.

Som i andre europeiske kriseland blir jobber borte, lønninger og pensjoner kuttes, tradisjonsrike nøkkelbedrifter låser portene, skoler sier opp lærere.

Som på Island forsvant tilliten til ledende politikere og til bankene. Et tett – og ofte kriminelt - samrøre mellom statsråder og banksjefer kom for dagen. Ledelsen i det offentlige kredittilsynet var også innblanda i slikt. ”Banksters are gangsters” er gått inn i dagligspråket.

Kriseomslaget kom brått for et land der alt hadde gått på skinner i et kvart århundre. ”Det irske miraklet” skilte seg ut i et Europa der mye hangla, og der veksten var svak. Så nylig som i 1988 var gjennomsnittsinntekten i Irland 63 prosent av den britiske. Britene ble passert alt ti år seinere, og siden da – og helt fram til krisa snudde alt opp-ned, har Irland ligget helt i toppen på EUs statistikker over privat velstand.

Utenlandske selskap var motoren bak veksten. En av magnetene var den lave selskapsskatten på 12,5 prosent, langt lavere enn ellers i Vest-Europa. En annen var den tafatte fagbevegelsen som drev lønnsmoderasjonen til det ekstreme.

Til et land der utvandring i generasjoner har vært løsningen på arbeidsløshet og nød, kan det etter 2004 ha kommet så mye som 300.000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Byggevirksomheten var enorm. De siste åra før krisa ble det bygd halvparten så mange boliger som i Storbritannia, et land med 15 ganger så mange innbyggere. Det måtte sprekke.

Femteparten av den irske økonomien falt vekk de to første kriseåra. Hver åttende arbeidsplass forsvant. Miraklet ble på få måneder et sosialt mareritt. Arbeidsløsheten økte fra 4,6 prosent i 2007 til over 14 prosent tre år etter. 60 prosent av de arbeidsløse har gått uten arbeid i mer enn ett år. 30 prosent av dem har gått arbeidsløse i mer enn to år.

Arbeidsløsheten er rekordhøy til tross for at mange utlendinger drar hjem, mens mange irske ungdommer drar til Canada og Australia for å få seg arbeid. Det hevdes at de er så mange som 300.000 - i et land der folketallet er 4,5 millioner. 40 prosent av utvandrerne er mellom 15 og 24 år.


Det var ikke stor statsgjeld som var årsak til den irske krisa. Den var i 2007 bare på 25 prosent av bruttonasjonalproduktet – blant de aller laveste i EU. I år vil den gå over 120 prosent.

I Irland var det god styring på offentlige utgifter helt fram til finanskrisa. Det var overskudd på statsregnskapene i mange år fram til 2007, og den irske statsgjelda var svært lav som andel av bruttonasjonalproduktet.

Så det var ikke offentlig overforbruk som skapte problemet i Irland. Det var den økonomiske nedgangen som skapte underskuddene, ikke underskuddene som skapte nedgangen.

Men den feilslåtte redningsaksjonen for bankene i 2008-9 førte til et underskudd på statsregnskapene på over 14 prosent i 2009 og til dramatiske 32 prosent året etter. Ingen EU-land var i nærheten av et slikt underskudd.

Det var ei vanvittig byggeboble som kasta den irske økonomien helt ut av balanse. Bobla ble drevet fram av en aggressiv utlånspolitikk – av samme slag som i Spania og på Island.

Boligprisene sank raskt til det halve av hva de hadde vært. Det førte til at mange hadde lån på boligen som var mye større enn markedsverdien av boligen. Det fører til at folk ikke kan flytte – ikke en gang til en billigere bolig. For nå driver bankene alt annet enn noen aggressiv utlånspolitikk. Men banksjefer tar ut provoserende lønnsøkninger – uansett hvor store tap bankene har gått med de siste åra.

For pengene er ikke blitt borte. De havner bare i lommene til dem som trenger dem minst. I løpet av 2012 økte formuen til de 250 rikeste i Irland med over 3 milliarder euro. Det var like mye som regjeringen kutta budsjettet sitt med for å følge opp krava til den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF.

Det har med ujamne mellomrom vært demonstrert mot krisepåkjenningene. Den største demonstrasjonen kom for så lenge sia som i januar 2010 og samla 120.000. Det var da det var flere politifolk blant demonstrantene enn på jobb langs ruta. Det var da tusenvis av ungdommer ropte: ”I want my teacher back!”

Seinere er det resignasjon og villrede som har prega holdningene. Det kan endre seg. Et forslag til eiendomsskatt har utløst den hittil største protestbevegelsen. Regjeringen foreslo – vanvittig nok – en eiendomsskatt som var like stor på store hus som på små, like stor på gamle, avfeldige hus som på nybygde boligpalass. En boikottkampanje førte til at bare fjerdeparten av huseierne registrerte seg for å betale en slik skatt.

Nå foreligger det et nytt forslag – der store hus får høyere skatt enn små – men noen uker før fristen har fortsatt bare halvparten tegna seg i det nye skatteregistret.

Det demper ikke gemyttene at bankene nylig fikk lov til å kaste ut folk fra den boligen de ikke lenger ”eier”. Det var også noe troikaen sto bak. Som vilkår for det store kriselånet som Irland ble påtvunget, forlangte troikaen at bankene tar over mange flere av de boligene der gjelda er større enn markedsverdien.

Familier har til nå ikke blitt kasta på gata på samme måten som i Spania. Men mange frykter at det bare er spørsmål om tid før det samme skjer i Irland. Skjer det, kan den sosiale forbitrelsen ta helt nye former også i Irland.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. juni 2013)