Alliansene som trengs

Miljøkamp blir et blindspor hvis den isoleres fra andre samfunnskamper

Miljøpartiet De Grønne har markert at partiet vil stå uavhengig av de to hovedblokkene i norsk politikk. Partiet kan derfor appellere til velgere som ikke ville støtte noe rødgrønt regjeringsprosjekt. Det kan – i hvert fall på kort sikt – bidra til styrke den miljøpolitiske opposisjonen i det norske samfunnet.

Men en miljøpolitikk som avgrenser seg fra andre samfunnskamper kan fort bli et strategisk blindspor, særlig i en situasjon der hele det økonomisk-politiske systemet i verden er i full krise.

Dette systemet er ikke bærekraftig – verken økologisk, sosialt eller finansielt. Klimakrise, finanskrise og et arbeidsliv som i mange land ikke har rom for ungdom, er ikke tre helt atskilte fenomener. De har i det minste ett fellestrekk: Det at alt for mye av verdensøkonomien bygger på at profittstyrte banker og bedrifter kan boltre seg på stadig mer fristilte markeder, noe som fører til enorm makt i de største konsernstrukturene.

Det er ekstra tragisk fordi dagens næringsliv og deres organisasjoner har kraftig slagside i miljødebatten. Dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner uttrykker naturlig nok interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet vi må bort fra for å mestre miljøutfordringene.

Her er noen eksempler fra ulike samfunnsområder:

1. Statoil kunne – sammen med Statkraft - vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder. Men i 2001 ble Statoil delprivatisert og børsnotert av Stoltenberg I-regjeringen. Dermed kan ikke selskapet brukes som et politisk redskap for regjeringen og heller ikke for et aldri så miljøbevisst stortingsflertall. Et delprivatisert og børsnotert selskap må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd med kursutviklingen til selskapet. Det var hensikten med delprivatiseringen.

Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander i klimakampen i Norge. Det betyr at kampen om delprivatiseringen av Statoil også var en miljøkamp.

SV og deler av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har ikke gitt opp kampen om å gjenreise Statoil som et heleid statsselskap slik at selskapet kan gå i spissen for omstillingen vekk fra den oljeøkonomien som gjør Norge til en klimasinke. I det arbeidet er Høyre, FrP og Venstre tunge motspillere både for fagbevegelsen og for miljøbevegelsen.


2. Det fins sterke klima-argumenter for varig vern av Arktis. Det er USA, Canada, EU, Russland og Norge som med ryggdekning i Havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Samtidig er det slik at hvis klimautfordringene skal tas på alvor, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned raskest mulig. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.

Men det er mange motiver som driver fram storsatsingen i Arktis, både økonomiske (utnytting av mineralforekomster og nye transportveier) og militærstrategiske. En internasjonal mobilisering for varig vern av Arktis, ville bare ha håp om å vinne fram hvis mobiliseringen har en tilsvarende bredde. En rein miljøkamp ført uten tette allianser med miljøer langt utafor miljøbevegelsen, er dømt til tape.


3.. Kampen om såkalte ”patent på liv” har rast i EU og raser fortsatt i WTO. Den kampen reiser også spørsmål som går langt utover en diskusjon om avgrensede miljøvirkninger. Kan vi la profitthensyn styre utviklingen på et felt der de langsiktige konsekvensene er så uoversiktlige, så verdensomspennende og så uopprettelige?

Alternativet til å slippe profittstyrte konsern løs på klodens genetiske arv basert på privateide "patenter på liv", er bioteknologisk forskning og produktutvikling i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorgan.

I kampen mot denne formen for privatisering av vår genetiske arv trengs det allianser langt utover fagforeninger, solidaritetsorganisasjoner og vaktbikkjene for menneskerettigheter.


4. Den konsern- og profittstyrte verdensøkonomien provoserer til motstand i utallige sammenhenger. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging og river opp lokalsamfunn.

Den grunnleggende målsettingen både for den lokale og globale kampen mot en slik konsern- og profittstyrt verden er å samle alle som vil arbeide for en mer demokratisk organisering av verdenssamfunnet. Denne kampen samler solidaritets- og bistandsorganisasjoner, fagorganisasjoner, organiserte fattigbønder og fiskere, urbefolkninger, menneskerettighetsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, partier, ATTAC-bevegelsen og kirkesamfunn.


Ingen av oss kan stå inne for alt som de enkelte delene av denne motstandsalliansen slåss for. Men det må ikke føre til at en vender ryggen til miljøer som på sitt grunnlag og ut fra sine interesser gjør effektiv miljøkamp mer mulig for oss andre, men uten at de sjøl bruker miljøargumenter eller ser det som miljøkamp.

Det som her i Norge mer enn noe annet underordner oss konsern- og profittstyring, er EØS-avtalen. EØS tvinger oss nettopp til å slippe løs profittstyrt virksomhet på felt etter felt og gir konserninteresser mer makt i det norske samfunnet.

Det var ikke miljøhensyn som var de sentrale i kampen mot postdirektivet. Men å slippe løs profittstyrt kamp om å bære fram brev, rammer også miljøet. Det går både Høyre, FrP, Venstre og Kristelig Folkeparti inn for.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 7. september 2013,)