EU-USA som handelsblokk

Frihandel mellom EU og USA – et ”atlantisk indre marked” med brodd utad

EU og USA har starta forhandlinger om en frihandelsavtale (TAFTA), the Transatlantic Free Trade Agreement.

Det er ingen bagatell av en avtale. EU og USA står for nesten halvparten av det som produseres av varer og tjenester her i verden og 30 prosent av verdenshandelen. Målet med avtalen er å få til ”gjensidig fordelaktig jobbskaping, økonomisk vekst og internasjonal konkurransekraft”.

Det er ingen tvil om at det er konkurransekraften som er poenget med avtalen. Det er økt konkurransekraft som skal bidra til jobbskapingen og veksten. Da blir spørsmålet: Hvem er det som skal utkonkurreres?


Norske medier syns allerede synd på Norge: Vi kan tape 11.500 jobber på en slik handelsavtale mellom EU og USA, og arbeidsløsheten vår kan øke med 0,44 prosentpoeng. Det har det tyske forskningsinstituttet IFO kommet fram til med vanlig tysk presisjon.

NHO krever at regjeringen tar initiativ til parallelle forhandlinger mellom EFTA og USA slik at Norge blir del at det nye store frihandelsområdet.

Trond Giske har meldt fra at den største faren er at bedrifter i EU får bedre markedsadgang til USA-markedet enn norske bedrifter. Hvis ikke alle EFTA-land vil ha noen avtale med USA, kan det bli aktuelt for Norge å forhandle egen avtale med USA, sier Giske til NTB.

En langt større fare er det nok hvis Norge knytter seg til den investeringsavtalen (TTIP)som er en sentral del av den handelsavtalen som EU og USA forhandler om. Den vil kunne gi selskap både fra EU-land og fra USA rettigheter som går langt ut over hva EØS-avtalen gir EU-selskap, for eksempel ved at de kan reise krav om erstatning dersom en norsk lov, for eksempel en strammere miljølov, rammer det som kalles ”framtidig fortjeneste”.

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningspaneler som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til norsk lovgivning. (Se Klassekampen forrige lørdag.)


Men det er nok mer som står på spill enn noen norske interesser når EU og USA setter så mye inn på å få frihandel og friere flyt av investeringer seg i mellom.

Både USA og EU er hardt ramma av krise, EU mer enn USA. Samtidig skjer det en grunnleggende dreining av verdensøkonomien vekk fra Europa og Nord-Amerika og over til regioner i langt sterkere vekst: Kina, Brasil og land i Sør-Asia.

Både vareproduksjon og tjenesteyting flagges ut til land i Asia, og billigvarer av mange slag strømmer tilbake til Europa og Nord-Amerika. På kort sikt er det til fordel for forbrukerne her i vest fordi det har holdt inflasjonen nede. Men hvilke arbeidsplasser sitter Europa og USA igjen med?


Den frihandelsavtalen som nå er på trappene, skal ha følgende innhold – hvis forhandlingene fører fram:
• All toll mellom EU og USA skal vekk. Også de mest sensitive tollsatsene skal fases ut relativt raskt
• For handelen med tjenester skal EU og USA forplikte seg til ”den høyeste grad av liberalisering” som fastlegges i deres handelsavtaler med andre land.
• Ved offentlige innkjøp må det – på alle forvaltingsnivåer – sikres mest mulig likebehandling med innenlandske selskap.
• Investeringer må ha et vern på minst like høyt nivå som i noen annen investeringsavtale som EU og USA har inngått.
• Handelsreglene mellom EU og USA må være ”globalt relevante” slik at de kan møte ”felles globale handelsutfordringer og muligheter”.

Det siste punktet viser inn mot den fastlåste situasjonen i WTO og det nettverket av tosidige frihandelsavtaler som er tvunget fram nettopp av EU og USA.

Både USA og EU brukte WTO til å tvinge i gjennom handelsregler som var til fordel for rike land. De pressa på for å få innpass på markeder for industrivarer, landbruksvarer og tjenester over hele kloden.

EU var i tillegg sterkeste pådriver for investeringsregler som kunne sikre vestlige selskap bedre armslag på andre kontinenter og konkurranseregler som kunne sikre at “det blir best for alle når alle stiller likt”, både storkonsern fra rike land og håndverksbedrifter i fattige land.
.
Land i den tredje verden hadde også sine offensive krav. Særlig provoserende var den enorme eksportstøtten som USA og EU gir for å utkonkurrere millioner av fattigbønder i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Vendepunktet kom på WTO-møtet i Cancun i 2003. Da sto u-landa for første gang sammen så solidarisk at EU og USA ikke kunne diktere hva forhandlingene skulle føre til. Siden Cancun har situasjonen i WTO vært helt fastlåst. Internasjonal handel har måttet leve med WTO-reglene slik de var i 2003.

Derfor har EU og USA valgt å gå utenom WTO og heller inngå tosidige avtaler med stadig flere enkeltland, både frihandelsavtaler og investeringsavtaler. Ved alle disse forhandlingene er det naturligvis EU og USA som er den sterke parten – og avtalene blir deretter.

Den konsernstyrte globaliseringa fortsetter derfor med full styrke overalt der den kan komme til. For denne kloden er skrudd sammen slik – av WTO fram til 2003, av Verdensbanken, av IMF, av de utallige tosidige handels- og investeringsavtalene og av markedsmakta til store konsern – at det ikke fins noen balanse mellom fattig og rik, mellom sosiale hensyn og profitthensyn, mellom miljøhensyn og ressursuttapping.

Handelsreglene er fortsatt til fordel for rike land. Internasjonale storkonsern har fortsatt ubestridt overtak på markedene – og bruker overtaket hensynsløst når det er penger å tjene på å være hensynløs. Det er det ofte.

Det er i denne situasjonen EU og USA vil prøve å sikre hverandre et størst mulig ”indre marked” slik at de bedriftene som klarer konkurransen der, står sterkere også i resten av verden.

Forhandlingene blir likevel ikke enkle. USA vil presse på for at EU skal åpne seg for genmodifiserte importvarer, mens EU krever likestilt adgang til USA-markedet ved offentlige innkjøp. EU-forhandlerne må i tillegg sørge for at de fleste av de 28 regjeringene er brukbart fornøyde.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. august 2013)